Nymalt kjøkken og sånn

Seksukers eksamen nærmer seg og i stedet for å lese Hamsun, som er tema for eksamen, hører jeg Stieg Larsson triologien på lydbok og maler kjøkken. Ikke nok med det, men det er søren meg det mest konstruktive jeg har gjort på 2 uker.


På tirsdag var jeg på IKEA og kjøpte en taklampe til stua. Jeg valgte den billigste av alle, i plastikk, fordi Lars Olav og jeg har knust hver vår glasslampe det siste året. Lars Olav slo i stykker den første og måtte sy sammen en sene i hånda på sykehus og jeg trenger vel ikke en gang fortelle at jeg synes det var på sin plass å støvsuge i stykker lampe nummer to. Jeg vet at man ikke skal støvsuge taklamper nå.

Jeg jobbet med å innstallere den nye taklampa i 2 timer før jeg ga opp. Ingen har fortalt meg at man må koble fra strømmen når man holder på med pluss/minus ledninger og sånn, i hvertfall har jeg ikke hørt etter, og da jeg hadde fått x antall elektriske støt hvorav et av dem nesten gjorde at jeg falt ned fra stolen jeg stod på, turte jeg ikke mer. Tross alt har jeg latt meg skremme litt av historiene om folk som leker elektrikkere i sitt eget hjem og sender hele familien sin i graven. Hadde dessuten vært veldig synd å få varige skader etter å ha forsøkt å henge opp en lampe som likevel ikke passer til de elektriske ledningene i taket vårt, for det gjorde den selvfølgelig ikke.

Jeg kjøpte nye filleryer på IKEA også, men de luktet forferdelig og ga meg hodepine, og etter en hel skoledag før påske med foredrag om all giften som tilsettes tekstiler for å gjøre dem pene og glatte, er vel sjansen tilstede for at jeg har kjøpt giftfilleryer. Gifta skal stort sett forsvinne i vaskemaskinen, så jeg forsøkte å vaske dem i dag tidlig. Miljøvennlig som jeg liker å tenke at man bør være vasket jeg dem sammen med et blått ullteppe og noen lyse, nesten-antikke duker. Resultatet er absolutt spennende, men det ser foreløpig ikke ut som verken ryene, dukene eller teppet kan brukes til noe lenger. Det mest interessante er det tidligere blå ullteppet som nå er grått, stivt og dekket av små, stive gummikorn.

Mitt siste håp er at jeg faktisk snart begynner å lære av erfaringene mine. Jeg syklet fort på en grusvei en gang, da brakk jeg armen, etter det har jeg ikke syklet. Jeg spikket mot meg selv og skjærte meg i tommelen før jul og nå bruker jeg gaffel når jeg smører pålegg på brødskiva og biter gulerøttene i terninger for å lage suppe. Så konklusjonen er at jeg aldri ordentlig lærer hvordan jeg skal gjøre tingene jeg ikke kan, skader meg litt i et tullete forsøk, før jeg bare slutter å gjøre dem.

Så lenge ikke skadene jeg pådrar meg er svært alvorlige synes jeg egentlig at dette er litt fint og sjarmerende.