Om å gjemme seg bak en bro

Bare syv dager igjen av praksis. Ja, jeg teller ned. Jeg skal aldri jobbe som formidler på muséum eller galleri igjen. Det er jeg veldig sikker på idag. Det er sikkert mye kulere enn å være lærer, men jeg har aldri vært spesielt kul. Jeg vil ha en enkel og koselig jobb på en fin skole. Kollegene mine skal være tålmodige og snille, noen få skal også være slitsomt pratsomme og i overkant rare. Slik vil jeg kanskje bli regnet som over middels tilregnelig og ganske ordinær.

I forrige uke hadde jeg mitt første Arkitekturverksted med 35 niendeklassinger som aller helst ville at jeg skulle sette meg ned på gulvet og begynne å gråte (evnt. dø). De fikk det ikke som de ville, men etter at jeg hadde bygget en brokonstruksjon som var 2 meter høy og 3 meter bred sammen med klassen, klarte jeg ikke å si et ord til, verken om broer, trykk- og strekkrefter, templer eller stein, og bestemte meg i stedet for å gjemme meg bak broa og bli stående der resten av timen så en annen praksisstudent måtte ha resten av undervisningen alene. Dette er sant. I morgen er det min tur igjen. Og jeg vurderer nesten seriøst å bruke natten på å drikke meg til mot, komme ganske full på DogA i morgen, og håpe på det beste. Hva er det verste som kan skje?