Utdrikningslag, en vidunderlig dag

På plenen utenfor verandaen danser to usedvanlig vakre og hvitkledde alver. De blåser såpebobler og ønsker meg velkommen til min egen fantasiverden. Inni i leiligheten spilles musikken fra BBC-serien Stolthet og fordom og jeg har akkurat kjefta på min tilkomne fordi han har slått den på. Jeg har fått nok hint. Jeg har forstått at 1700-talls borgerskapsromantikk fra Jane Austen-romanene blir sentrale ingredienser i utdrikningslaget. Det er selvfølgelig helt perfekt og kunne ikke vært bedre, men det ligger så visst ikke i min natur å glede meg over å ikke vite hva jeg skal oppleve, når åtte av de fineste menneskene jeg vet om har planlagt og samhandlet uten meg i ukesvis. Utdrikningslaget skulle likevel vise seg å være verdt hvert eneste sekund med utestengthet og psykisk tortur.

Engstelig irritert, slapp jeg de to hvitkledde englene inn i leiligheten og ut på verandaen. Jeg kunne i ettertid ønske at jeg hadde vært litt blidere og mindre skeptisk, men fytti katta så skummelt det er å ikke vite hva som skal skje. På verandaen på Vestli fikk jeg deilige jordbær, kransekake med sjokolade og noen sprudlende dråper, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle finne et hvitt antrekk som ville matche de vakre gjestene mine.

Jeg slapp å tenke lenge. Synne la en pakke foran meg på bordet, og jeg synes jeg kunne kjenne igjen skriften til syersken fra Evje. Jeg kunne ikke få det til å stemme, og dersom det gjorde det, hadde de tenkt jeg skulle vase rundt i brudekjolen min 2 uker før den store dagen?

I pakken var det en nydelig kopi av brudekjolen min med kortere ermer og skjørt i natursilke, med gullfargede bånd og blonder foran. Med blomstekrans på hodet og bind for øynene ble jeg ført til «hesten og kjerra» på Vestli t-banestasjon. I et helhjerta forsøk på få meg til virkelig å tro at jeg satt på en hesterygg og ikke i en t-banevogn fikk jeg en I-phone med lyden av hestehover i trav mot øret. Fine, fine vennene mine. En turbulent vandring til Aker Brygge førte meg frem til Bygdøy-båten og de seks vakre ladiene tidsriktig Jane Austen-antrukket. Fy flate, så fint med de aller fineste samlet samtidig bare for meg. Jeg blir rørt på nytt når jeg skriver om det.

Båtturen, en turistbuss og en rutebuss, førte oss frem til den mest idylliske plassen jeg kunne tenkt meg. Vi stod på en grønn eng på Huk, med havsutsikt og flere dusin kritthvite seilibåter i den sommerklare og solfulle horisonten, og noen nudister som akkurat var langt nok unna til bare å understreke idyllen. I piknik-kurvene fantes pledd og mat, masse mat(!), og flere bobler. Kunne Ane hatt det bedre? Komfortabel kjole med høyt nok liv til å dekke en trillingmage, nydelige tyske kjøttboller, deilig olivenfylt Lillehammer-foccacia, fantastiske lomper med laks fra Follum, heite horn fra Ski, tungesmeltende bær- og nøttebrownies fra Steinsåsen og underbar Bislettsk Napoleonskake. Jeg hadde spist meg syk der og da, hvis de ikke var for at min favorittsyssel nr to ble aktualisert. Det var tid for lek!

Den blivende brud, som i skrivende stund synes utdrikningslag er så kjekt at hun vurderer å gifte seg flere ganger, fikk lov å plukke pakker fra en kurv. Hver av pakkene kom fra en av de tilstedeværende, og innholdet skulle si noe om undertegnedes forhold til vedkommende venn. Bruras oppgave var å gjette riktig venn. Klarte hun det, fikk hun en utfording: en konkurranse eller lek som skulle løses, som ved seirende utgang ga den fremtidige kona en rekvisitt som passet til anledningen. Komplisert å forstå ut av denne teksten, men det fungerte helt fantastisk i gårsdagens utopi, og til slutt hadde prinsessa både diamantbesatt diadem, ringer, armebånd og hårpynt, og så ut som en million dollar i juggel. Hurra!

Etter 3 timer som tok 5 minutter gikk ferden til Folkemuseet, mitt andre hjem. Herfra finnes det en omfattende fotoserie som beskriver bedre enn 1000 ord. Den finnes enda ikke i internettformat, men dukker plutselig opp. Kort oppsummert møtte jeg Mr. Darcy i et gult herskapshus i England fra 1760 og fikk guide ladiene og lorden gjennom fremtidens interiører på 1900-tallet i OBOS-blokka. Det var så vakkert, vakkert alt sammen.
Da kvelden nærmet seg kjørte vi tullebåt 5 meter til Sult på Lille Herbern, en perle av en lukseriøs restaurant og skikkelig sørlandsk idyll. En kan ikke gå inn i de giftes rekker uten å ha smakt sin tilmålte del Foie gras, eller gåselever som jeg liker å kalle det, og det var digg! Utsikten ut mot sjø og holmene i Oslofjorden var virkelig så upåklagelig at den burde fått et eget 420-siders kapittel. Den jobben får jeg ta opp ved en senere anledning. Verdens vidunderligste forloverinne holdt tale og de 7 andre nydlingene som jeg elsker av hele mitt hjerte ga meg råd på vei inn i ekteskapet. Jeg skal forsøke å være den rette, være meg selv og holde orden i sysakene.

Vi avsluttet den enestående fantastiske dagen nedenfor Akershus festning, med enda mer mat, drikke og enda mer lek og moro. Noen fantastiske lanterner man tente på og som fylte seg som små luftballonger, ble sendt opp i himmelen over Oslo. På min oppfordring fikk hver av lanternene navn, som jeg lover å ta i betraktning dersom det skulle komme barn en gang. Tror det var Bo, Nanna og Birk som fløy lettest til himmels, så om ikke annet får det bli navnet på gullfiskene jeg ser for meg at vi skal adoptere en gang.

For en underbar dag, en av de beste som har vært. Synne, Marius, Amalie, Live, Lara, Anette, Marianne og Ida! Dere er helt utrolige og jeg er så full av takker og bukker og glade, fin-tastiske minner. Gavene, lekene, ordene og maten og alt engasjementet, smelta et hjerte og rørte en sjel. Jeg har finere venner enn noen kan drømme om, og slike vokser ikke vilt, så jeg skal prøve å gjødsle godt og gi dere mye vann. Er ikke så flink som jeg burde med planter og sånn, men jeg skal prøve det jeg kan. Husk det. Jeg lover å aldri glemme fantastiskheten deres. Tusen millioner takk, og en ekstra spesiell takk til Synne, min vakre, uvurderlige blomsterbukett.