Snow or ice cream?

På Bergensbanen morgen og formiddag 18.mai møter vi en indisk middelaldrende kvinne, hennes mann Bunny, datteren deres, i underkant av 20 av deres venner/familiemedlemmer og meg.

Indisk dame: I think that is snow. Is that snow? I have to ask. Excuse me, is that snow?
Ane: Yes.
Bunny: Hahaha, do you think it's ice cream?
Indiske venner og familie: Hahahaha.

Vi nærmer oss Finse. Jeg har involvert meg ganske mye i disse menneskenes ekstatiske tilstand på grunn av det vinteren har gjort meg mer enn lei av, men som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg har så lyst til å fortelle at på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, der skal de få se snø der! Men hva er vitsen. De vil tidsnok oppdage det selv, og de få nordmennene som har valgt å ta toget klokken 0811 en onsdags morgen en god måned før sommerferie, vil garantert bli flaue på mine vegne om jeg skulle forsøke å halte meg frem på engelsk. Dessuten høres Bunny ut til å være en verdensvant mann: I've seen snow in Sweden too, and Norway many times. On the streets too.

Indisk kvinne: Look at det snow in the trees. It's snowing right now! Look! It is fantastic.
Indiske venner og familie: No. It is not snowing now. You are too excited.
Indisk kvinne: NO! Look for yourself.
Bunny: She is right. It is falling very fine snow in thin flakes, can't you see?
Indisk kvinne: It is so close, I can almost touch it. If I was outside I could.

«Next station is Finse. This is the highest point on Bergensbanen. 1222 meters over sea-level. The train will continue from Finse at 12.25»

Klokken er 12.20 når toget stanser på Finse. Rundt 10 indiske barn i 5-10 årsalderen løper ut av toget med en pappa og hans videokamera hoppende etter. For en klisje dette er, men så rørende vakkert. De opplever snø for første gang. Da jeg var liten synes jeg tanken på at noen barn ikke hadde snø, var litt værre enn tanken på de som ikke hadde mat. Et rimelig i-landsk barneperspektiv.

Bunny: Did you see all the kids in the snow? I got some of it in my hands, want to feel?

Datteren til Bunny og den indiske kvinnen, snakker ikke så mye som foreldrene, men smiler og kjenner på snøen. Jeg tipper hun er 15. Jeg ser at hun angrer på at hun ikke turte å løpe bort til snøhaugen med de yngre barna. Hun begynte, men snudde halvveis. Nå kikker hun ut av togvinduet med noen dråper vann i hånda. Tipper hun kunne ønske hun hadde vært 6.