Leseløve, skinnfell

For en fjollete dustemikkel jeg var som satte igang med denne bloggen, og for et forbasket ansvar. Det samler seg jo ikke akkurat en kø av blogglesere for å få meg seg mine nyoppdateringer, men jeg føler likevel en plikt i å holde bloggen gående. Æsj, jeg er vel bare oppmerksomhetssjuk når alt kommer til alt, og har et håp om å bli Vestlis svar på Voe, nå som hun har gitt seg.

Uansett hvor dumt det er å utbrodere sine svake sider på det verdensomspennende internettet, så gjør jeg det herved igjen: Jeg er bekymra for skolearbeidet mitt om dagen, ja og om natta og. Jeg er motivasjonsløs og livredd for å bli konfrontert med fagstoff jeg ikke behersker og enhver situasjon der jeg må snakke. Jeg griner meg i søvn nettene før det er presentasjoner av noe slag, og det har vi minst annenhver uke. Faktisk har jeg etter tre års lærerutdannelse aldri vært reddere for å stå foran en forsamling voksne mennesker og snakke. Praktisk.

Dessuten har jeg akkurat innrømmet for meg selv at jeg ikke kan fordra å lese. Jeg elsker jo å få det som står i enkelte bøker inn i hodet mitt, men jeg vil kun at andre skal lese det opp for meg, så jeg kan ligge bakoverlent meg øynene innovervendt eller ta oppvasken så lenge. For å få poengtert at det ikke handler om direkte latskap: Jeg vil heller ta 74 oppvasker og vaske 5 toaletter enn å lese en eneste side kunstteori av eller med Søren Kjørup. Sånn er det, og det er kjempetrist for meg og slett ingenting å skryte av. Kan en som hater så intenst å lese være masterstudent? Neppe. Jeg kaster inn kluten.