Back in town

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.


Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.

Fri

Igår klarte jeg endelig å gjøre ordentlig Osloborger av meg. Når først alle disse kodene fra Skattetaten var på plass gikk det jo ganske lett. Skal man bytte bosted "manuelt" må man sende med kopi av pass eller førekort og svare på sånn cirka femti umulige spørsmål, som f.eks. hvilket nummer gaten du bor i har, og da snakker jeg ikke om husnummer. I tillegg må man jo ha tilgang på både frimerke, konvolutt og postkasse, og en gang i blant kan bare tanken på alt dette gi meg et snev av hjerteinfarkt. Når man bruker disse MinId-kodene er det bare fem-seks tastetrykk og vips så bor jeg offisielt 7 mil fra Jevnaker. Så får vi nå se om det gjør alt annerledes. Marianne sier at jeg må forberede meg på at det kan være fryktelig vankelig å få skattekort i denne byen. Det bor jo sånn cirka 100 ganger så mange her som i Jevnaker.

Nå tar jeg meg fri fra internett en stund. Begynner å bli lei av hele konseptet. Sånn bortsett fra når jeg skal endre adresse, søke om lån og stipend, betale regninger og bestille billetter. Nyttighetsverdien er jo der, men jeg bruker jo fort noen timer foran skjermen til helt unyttige ting også. I går kom jeg til det punktet at jeg ikke ante hva mer jeg skulle bruke verken nettet eller datamaskinen til. Det var ikke en gang noe som skjedde på facebook. Ingen nye fotoalbum eller gamle barndomsbekjente å smugkikke på. Ingen som hadde gifta seg eller fått flere kids.

I tre uker fremover skal jeg være på Sørlandet i det koseligste huset jeg vet og helt uten annen forbinnelse til omverdenen enn en avskrubar mobiltelefon. Synne kommer på besøk og vi skal bare gjøre fine ting hele tiden: Gå turer, bade, sole oss, grille, drikke vin, fiske strandkrabber, fiske og kjøre båt. Jeg gleder meg nok litt for mye til at det er helt sunt, som et lite barn gleder seg til julaften omtrent. Det er jo typisk at vi får regn fra første til siste dag, men jeg har heldigvis regnjakke.

God sommer!

Mer is

Jeg vil legge til to ispinner i Anes iskart. Dette er mer sånne Synne og Marianne iser, tror jeg. Mer fløteissmak og litt mindre saft.

Smoothies er veldig god og har et kaloriinnhold på 123 kalorier. Mer enn isen jeg har skrevet om tidligere, men fremdeles ikke mye. Det er litt vanskelig med kombinasjonen pære og jordbær i fløteis, men den bør sjekkes ut.



Frutz prøver å ha en veldig frisk og sunn profil og skriver på Diplom-is sine hjemmesider at den innholder mellom 37 og 50% frukt, ikke er tilsatt sukker, har godt med fiber, ingen konserveringsmidler, osv.
Poenget mitt er at den er god og selvfølgelig at én ispinne bare har 86 kalorier.

Sykle - Sykele

En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.

Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.

Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.

Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.

Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.

Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.

Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.

Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.

Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.

Ane på bane

Poenget med alle typer transportmidler bortsett fra våre egne ben er at de skal gå fortere og være sterkere enn oss, dette skremmer meg til tider ikke så rent lite. Fly er håpløst. Ikke nok med at de beveger seg fryktelig raskt og sikkert har motorer på flere tusen hestekrefter, de beveger seg også flere hundre eller tusen meter over bakken (Vaklende tall skyldes mangel på fakta om fly på norske nettsøk, orka ikke begynne på engelsk). Tanken på å havne i en flyulykke og falle alle disse meterene BANG rett i bakken, er fy flate meg verdens ekleste tanke. For meg i hvertfall. Nok om fly, som ikke har noe med denne saken å gjøre.

Fordi de er nødvendige, har jeg lært meg å bli glad i noen kollektive transportmidler: Trikk, båt og t-bane. Jeg sliter fremdeles med både tog og buss, helt sikkert fordi disse som regel brukes på lange strekninger. Titimers bussturene til København hvor jeg forsøkte å få fem minutter søvn sittende i setet nærmest midtgangen med en Roskildehippi med blærekatarr, og altfor lange og varme turer på toget til Bergen med japanske turister stående på fanget mitt for å ta bilder av alt fra norske søledammer og fontener i Drammen til fossefall, er sannsynlige årsaker til at jeg ikke finner disse transportmidlene attraktive.

Jeg kommer aldri til poenget på denne måten. Poenget er at jeg har fått meg en hobby. Jeg liker t-banen ganske godt for tida og skal bruke de få fridagene jeg har frem til jeg reiser til Sørlandet på å sitte på banen. Basta bom. Det kan være så fint vær det bare vil være. Skal bare kjøre noen timer hver dag og får sikkert litt sol og fysisk aktivitet også, for de som skulle bekymre seg.