Bildetittel:
Livredd masterstudent som ikke føler seg klar for
å stå foran klassen og fortelle om sitt interessefelt, og
unngår å tisse på seg av nervøsitet ved å låse seg
fullstendig til en litt tøysete Powerpoint-presentasjon
onsdag 18. august 2010
Jeg vil ut
Bildetittel:
Livredd masterstudent som ikke føler seg klar for
å stå foran klassen og fortelle om sitt interessefelt, og
unngår å tisse på seg av nervøsitet ved å låse seg
fullstendig til en litt tøysete Powerpoint-presentasjon
søndag 25. juli 2010
25, med 26 somre
Jeg har blitt 25 år, og på vei inn i mitt 26. synes jeg bloggen trenger en oppdatering.
Sommeren 2010 har foreløpig vært veldig snill mot meg. To turer til Rennesøy har jeg fått, og det viser seg fortsatt å være det enestående vakreste stedet jeg har sett.
Svigertante tar oss med på lange bilturer og viser oss hvor mine og Lars Olavs slektninger kommer fra, sentrumene på øya, utkikkspunkt hvor vi kan se inn til Stavanger sentrum og de nye hyttenebyene med klossehytter som vi er enige om at vi ikke liker. Overalt på Rennesøy er det sauer, øya har sikkert ti ganger flere sauer enn mennesker.
Hver morgen spiser vi frokost i spisestuen til svigertante foran et stort vindu hvor vi kan se over til gården på andre siden av veien. Der ligger det alltid en død gris. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig spesielt, men bare etter noen minutter gikk lite overraskende fortsatt den tredje eller kanskje fjerde deilige brødskiva med Rennesøy-salat ned i magen, selv med den spesielle utsikten. Det må innrømmes at da skjærene stod og dro i hver sin ende av en død babygris, fikk jeg litt problemer med spisingen igjen.
Jeg har bestandig trodd at jeg visste hva landsbygda var. Jeg har jo bodd på et småbruk på Hadeland i fem år og Ragnhildrud var heller ikke noe bysentrum. Likevel var jeg aldri forberedt på at jeg skulle reise rundt på et lite sted i Bygde-Norge og velte sauer. Javel, så veltet jeg ingen selv, men jeg kikket standhaftig ut av vinduet for å se om noen trengte en velt, og svigertante tok seg av den praktiske delen.
Ja, det var fantastisk alt sammen, og dere skal se at vi ender opp på Rennesøy, min elskede mann og jeg, med et lite småbruk som jeg driver alternativt som kunstskole, galleri og keramikkverksted, mens jeg vandrer rundt i lange lilla gevanter i åtte lag og ulike nyanser, med en fjær i venstre øret og frittgroende skjegg.
Før jeg avslutter fortellingen om sommereventyret på Rennesøy, vil jeg bruke bloggen til å si noe så fornuftig som at jeg er veldig heldig som er priviligert med verdens desidert flotteste svigerfamilie. Det snakkes bestandig så mye negativt om folks svigerfamilie, og svigermødre får spesielt gjennomgå. Min svigerfamilie består utelokkende av mennesker som er godhjerta, har humor og er lette å bli kjent med. Det er riktignok kanskje ikke lov å kalle dem svigerfamilie før man har rukket å bli fullstendig inngiftet men..
I morgen tidlig 05.33 går t-banen fra Vestli og ferden bærer videre til Bergen hvor verdens flotteste bursdagsgave står og venter ved bryggen. To dagers cruise med Hurtigruta til Trondheim, en av drømmeopplevelsene for meg siden jeg var 14, skal endelig gå i oppfyllelse. Jeg skal sitte to dager og bare innta bilder av fjord, fjell, grønt og blått, og kan ikke tenke meg noe bedre i hele verden. Ingen tvil om at overgangen til pensjonisttilværelsen kommer til å gå prikkfritt. Kjekt.
Sørlandet og en uke familiefest venter neste søndag, og jeg vil avslutte med å si at det må skje noe kjedelig de neste 4 ukene for at dette ikke skal bli stående som en flott sommer, på tross av foreløpig underernæring på Sandesfjorden, Sørlandet feriesenter, saltvannsfiske, skjær, holmer og bading.
Verdens vakreste Sommerbestemor,
du mangler sånn.
Sommeren 2010 har foreløpig vært veldig snill mot meg. To turer til Rennesøy har jeg fått, og det viser seg fortsatt å være det enestående vakreste stedet jeg har sett.
Svigertante tar oss med på lange bilturer og viser oss hvor mine og Lars Olavs slektninger kommer fra, sentrumene på øya, utkikkspunkt hvor vi kan se inn til Stavanger sentrum og de nye hyttenebyene med klossehytter som vi er enige om at vi ikke liker. Overalt på Rennesøy er det sauer, øya har sikkert ti ganger flere sauer enn mennesker.
Hver morgen spiser vi frokost i spisestuen til svigertante foran et stort vindu hvor vi kan se over til gården på andre siden av veien. Der ligger det alltid en død gris. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig spesielt, men bare etter noen minutter gikk lite overraskende fortsatt den tredje eller kanskje fjerde deilige brødskiva med Rennesøy-salat ned i magen, selv med den spesielle utsikten. Det må innrømmes at da skjærene stod og dro i hver sin ende av en død babygris, fikk jeg litt problemer med spisingen igjen.
Jeg har bestandig trodd at jeg visste hva landsbygda var. Jeg har jo bodd på et småbruk på Hadeland i fem år og Ragnhildrud var heller ikke noe bysentrum. Likevel var jeg aldri forberedt på at jeg skulle reise rundt på et lite sted i Bygde-Norge og velte sauer. Javel, så veltet jeg ingen selv, men jeg kikket standhaftig ut av vinduet for å se om noen trengte en velt, og svigertante tok seg av den praktiske delen.
Ja, det var fantastisk alt sammen, og dere skal se at vi ender opp på Rennesøy, min elskede mann og jeg, med et lite småbruk som jeg driver alternativt som kunstskole, galleri og keramikkverksted, mens jeg vandrer rundt i lange lilla gevanter i åtte lag og ulike nyanser, med en fjær i venstre øret og frittgroende skjegg.
Før jeg avslutter fortellingen om sommereventyret på Rennesøy, vil jeg bruke bloggen til å si noe så fornuftig som at jeg er veldig heldig som er priviligert med verdens desidert flotteste svigerfamilie. Det snakkes bestandig så mye negativt om folks svigerfamilie, og svigermødre får spesielt gjennomgå. Min svigerfamilie består utelokkende av mennesker som er godhjerta, har humor og er lette å bli kjent med. Det er riktignok kanskje ikke lov å kalle dem svigerfamilie før man har rukket å bli fullstendig inngiftet men..
I morgen tidlig 05.33 går t-banen fra Vestli og ferden bærer videre til Bergen hvor verdens flotteste bursdagsgave står og venter ved bryggen. To dagers cruise med Hurtigruta til Trondheim, en av drømmeopplevelsene for meg siden jeg var 14, skal endelig gå i oppfyllelse. Jeg skal sitte to dager og bare innta bilder av fjord, fjell, grønt og blått, og kan ikke tenke meg noe bedre i hele verden. Ingen tvil om at overgangen til pensjonisttilværelsen kommer til å gå prikkfritt. Kjekt.
Sørlandet og en uke familiefest venter neste søndag, og jeg vil avslutte med å si at det må skje noe kjedelig de neste 4 ukene for at dette ikke skal bli stående som en flott sommer, på tross av foreløpig underernæring på Sandesfjorden, Sørlandet feriesenter, saltvannsfiske, skjær, holmer og bading.
Verdens vakreste Sommerbestemor,
du mangler sånn.
mandag 28. juni 2010
Sommer1
Når alt kom til alt, skulle det stå sort på hvitt: kandidaten har et godt kunnskaps- og ferdighetsnivå. Flaks at jeg ikke valgte å sy en keramikkvase. Nok om det.
Jeg er hjemme på Vestli. Cola Zero og utgåtte kjøttvarer fyller kjøleskapfryser og fryser, og jeg får fotmasasje mens jeg ser på de nyutsprugne blomstene på verandaen. De er hvite og lilla. Pur lykke!
Jeg har vært på Vestlandsturné med min kjære, og gjort nesten alle de fineste tingene jeg vet. Jeg har spist og drukket, gått tur, sparket fotball med spesialtilpassede regler, sett på fisk som svømmer bak glass og seler som vinker, kjørt den nyåpnede Bybanen i Bergen, tatt ferge, fektet mot sjørøvere med ormegress-stilker i en hageskråning, sovet under en kvist med lysende blomster, vært på muséum, og sett på fjell og hav.
Det kjekkeste med å reise på tur med Lars Olav, bortsett fra at det alltid er kjekt å reise på tur med den man liker best i hele verden, er at han elsker å prate. Han tar seg av all voksen-minglinga så jeg kan konsentrere meg om å leke. Jeg har ikke lekt så mye siden jeg var ti. Jeg har slåss med sjørøvere og brunsnegler, og jeg har vært pirat. Jeg har fått medlemskap i en trylleklubb og jeg har fått se en hel familie bli malt med magnetmaling. Jeg har klatret på steiner, vasset i iskaldt vann og kastet fallskjermhoppere ned fra garasjetak.
En uke jobb, så reiser vi tilbake til Rennesøy for å male låve.
Vi har bestilt fly.
Kommer jeg ikke velberget frem og tilbake, så vil jeg bare si: Hva var det jeg sa!
Jeg er hjemme på Vestli. Cola Zero og utgåtte kjøttvarer fyller kjøleskapfryser og fryser, og jeg får fotmasasje mens jeg ser på de nyutsprugne blomstene på verandaen. De er hvite og lilla. Pur lykke!
Jeg har vært på Vestlandsturné med min kjære, og gjort nesten alle de fineste tingene jeg vet. Jeg har spist og drukket, gått tur, sparket fotball med spesialtilpassede regler, sett på fisk som svømmer bak glass og seler som vinker, kjørt den nyåpnede Bybanen i Bergen, tatt ferge, fektet mot sjørøvere med ormegress-stilker i en hageskråning, sovet under en kvist med lysende blomster, vært på muséum, og sett på fjell og hav.
Det kjekkeste med å reise på tur med Lars Olav, bortsett fra at det alltid er kjekt å reise på tur med den man liker best i hele verden, er at han elsker å prate. Han tar seg av all voksen-minglinga så jeg kan konsentrere meg om å leke. Jeg har ikke lekt så mye siden jeg var ti. Jeg har slåss med sjørøvere og brunsnegler, og jeg har vært pirat. Jeg har fått medlemskap i en trylleklubb og jeg har fått se en hel familie bli malt med magnetmaling. Jeg har klatret på steiner, vasset i iskaldt vann og kastet fallskjermhoppere ned fra garasjetak.
En uke jobb, så reiser vi tilbake til Rennesøy for å male låve.
Vi har bestilt fly.
Kommer jeg ikke velberget frem og tilbake, så vil jeg bare si: Hva var det jeg sa!
mandag 7. juni 2010
Non stop
Til Christense: Har forsøkt å lese meg gjennom de mest interessante bloggpostene til fru Grung, og nå føler jeg meg uvel. Tenk om det er slik jeg er i ferd med å ende opp? Bare uten leserne.
Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.
Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.
Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.
Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.
Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.
Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!
Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.
Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.
Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.
Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.
Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.
Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!
onsdag 2. juni 2010
Sommerferie
Jeg har ikke kunnet skille dag fra natt de siste døgnene, og de siste 24 timene har jeg pussig nok verken følt sult eller tørst. Da jeg hadde lagt siste hånd på bacheloroppgaven idag morges kl halv fire, var ansiktet mitt bare en grå flytende masse med flekker og kviser. Jeg så ut som jeg var nittisyv år gammel og fryktelig deprimert.
Etter 1 liter kaffe og to paracet, føler jeg det som raketter, 17. mai, julaften og bursdag.
8 dager i lykkelig uvitenhet, svevende på en kremaktig rosa sky, før sensuren faller. Så krysser jeg fingrene og håper at arbeidsinnsatsen min verdsettes.
Etter 1 liter kaffe og to paracet, føler jeg det som raketter, 17. mai, julaften og bursdag.
8 dager i lykkelig uvitenhet, svevende på en kremaktig rosa sky, før sensuren faller. Så krysser jeg fingrene og håper at arbeidsinnsatsen min verdsettes.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
