Starter nesten tekstfri blogg

og dette blir større suksess enn slankeblogging, i allefall for meg.

http://paint-ings.blogspot.com

Leseløve, skinnfell

For en fjollete dustemikkel jeg var som satte igang med denne bloggen, og for et forbasket ansvar. Det samler seg jo ikke akkurat en kø av blogglesere for å få meg seg mine nyoppdateringer, men jeg føler likevel en plikt i å holde bloggen gående. Æsj, jeg er vel bare oppmerksomhetssjuk når alt kommer til alt, og har et håp om å bli Vestlis svar på Voe, nå som hun har gitt seg.

Uansett hvor dumt det er å utbrodere sine svake sider på det verdensomspennende internettet, så gjør jeg det herved igjen: Jeg er bekymra for skolearbeidet mitt om dagen, ja og om natta og. Jeg er motivasjonsløs og livredd for å bli konfrontert med fagstoff jeg ikke behersker og enhver situasjon der jeg må snakke. Jeg griner meg i søvn nettene før det er presentasjoner av noe slag, og det har vi minst annenhver uke. Faktisk har jeg etter tre års lærerutdannelse aldri vært reddere for å stå foran en forsamling voksne mennesker og snakke. Praktisk.

Dessuten har jeg akkurat innrømmet for meg selv at jeg ikke kan fordra å lese. Jeg elsker jo å få det som står i enkelte bøker inn i hodet mitt, men jeg vil kun at andre skal lese det opp for meg, så jeg kan ligge bakoverlent meg øynene innovervendt eller ta oppvasken så lenge. For å få poengtert at det ikke handler om direkte latskap: Jeg vil heller ta 74 oppvasker og vaske 5 toaletter enn å lese en eneste side kunstteori av eller med Søren Kjørup. Sånn er det, og det er kjempetrist for meg og slett ingenting å skryte av. Kan en som hater så intenst å lese være masterstudent? Neppe. Jeg kaster inn kluten.

Regulert brud

Jeg må gifte meg med tannregulering

Rekker jeg ikke operasjon før etter bryllupet er det en mulighet for å kunne ta den av for en dag, med en prislapp på 6000.

Altså, nei.
Untitled, Lizzi Bougatsos 2007

Nytt år - sped start

Det er 12 dager til skolestart og om 20 dager skal jeg til Berlin. Akkurat nå gjør jeg ingenting. I løpet av jula har jeg lagt på meg 5 kilo, uten overdrivelse. Med tanke på bryllupet om et halvt år skulle det gått andre veien. Av orginalvekttapet på 30 kilo gjenstår 20. Æsj.

Nå har jeg altså 12 dager å dedikere til sunt kosthold og trening. Vel og bra hvis ikke jeg hadde våknet med tante fiolett på besøk, og ligger i fosterstilling med varmeflaske på magen og skriver blogginnlegg. Det skal ikke stoppe meg, men det blir ikke treningsstudio idag. Folk kan si hva de vil og gjerne for meg påstå at det virker lindrende med en god treningsøkt og utsvetting. Spør du meg, må de ha en mye blidere tante, og derfor ingen rett til å bruke sin som utgangspunkt for en generalisering.

Idag blir det dobbel dose paracet, tur/retur Stovner til fots for å levere skattekort til sjefen, også kaller vi det en ynkelig start og spiser noe kaloriklarlagt til middag. Det tar tid å forandre ei pute til stål, dessuten tror jeg at jeg gir meg på gråstein-stadiet og håper at det er oppnåelig på et halvt års tid. Denna bruden kommer tross alt til å ha reggis.

Preteritum perfektum

Jeg ville skrive litt om Vestli, men kom aldri så veldig langt. Synes likevel det ble for dumt å bare slette den spede begynnelsen på en kjærlighetshistorie:

Det er kanskje ikke mange som vil kalle t-banens endestasjon i Groruddalen for "en perle", men så er jo jeg bare meg. Det er riktignok kaldt her om vinteren, med en gjennomsnittstemperatur som i hvertfall ligger 3-4 grader lavere enn den i sentrum, og ja, jeg må kjøre 29 minutter (ikke en halvtime, det er 30 minutter) med t-banen for å komme til bykjernen, men det betyr så lite.

Mange er skeptiske og spør: "bor det ikke veldig mange utlendinger der?" Og det er klart at det, som sosialisten og kunstpedagogen i meg liker å si, er flere farger her enn på byggefeltet jeg vokste opp på, på Hadeland. Jeg liker farger ganske godt og naboene mine trenger bare være hyggelige. Av menneskene som har irritert meg eller i verstefall på noen måte skremt meg etter at jeg flyttet hit, har alle sett ut til å være 17. generasjons nordmenn, i bestefall med noen britiske eller amerikanske gener, etter ungenes navn å dømme.

Dette ble jovialt og enkelt.

Her burde jeg naturligvis komme med en rekke eksempler på hvorfor jeg er så glad i Vestli, rent bortsett fra at jeg ikke har noe problem med at det finnes folk som ikke er norske, men så ble det bare oppramsing av ting jeg allerede har skrevet flere ganger det siste året.

Jeg vil bare avslutte og heller komme tilbake til temaet ved en senere anledning. Dette blir et litt amputert innlegg. Jeg legger til en klisje og sier at det føles som om jeg har kommet hjem. Det var på Vestli livet begynte og jeg blir gladsentimental og lykkelig av å være tilbake i verandablokk-bebyggelsen. Jeg lever i en boble av svunnen tid og innbiller meg at jeg stadig ser ting og plasser jeg husker fra jeg bare var en liten kalv.

Jeg takker for meg, godnatt og god jul.