Uken

De siste dagene har gått med til galleri- og muséumsvandring for innhenting av eksamensinspirasjon, et politisk korrekt og vegetarisk middagsbesøk, litt jobb, og improteater.

Jeg synes bildene til Bjarne Melgård er fine og at det er morsomt med kunstnere som boler.



Jeg er veldig skeptisk til politisk korrekt mat, men prøver gjerne å spise det. Spiser forresten gjerne det meste.

Jobben er hektisk og ustrukturert, men byr ikke gjerne livet på ting som er det? Det synes nå i hvertfall jeg, i min mangel på impulsivitet og virketrang. Men elevene naturligvis både er søte og brutalt ærlige:

Du er veldig stor og har veldig kort hår til å være 24 år.

Oi, du ligner på Jan Arild, læreren vår. Han er 1.96 høy!

Æsj, du har like stygg regulering som broren min og han er 12 år.

En vakker medstudent har vært vikar for meg i tre uker og til henne sa elevene:

Oi. Du er pen! Du ser ut som en barbiedukke! Kunne ønske jeg var like pen som deg. Du kunne vært med i Top Model.

Jeg var slem med en venninne som ville ha meg med på impro en gang i tiden, og sa at det nok ikke var noe for meg fordi jeg tross alt hadde vokst fra den der folkehøgskole-greia. Jeg tok feil, og har aldri ledd så mye som etter jeg begynte å se impro. Begynte å se impro vil si at jeg har sett det 2 ganger. Kvikksølvguttene er veldig bra!

Imorgen stikker jeg av med danskebåten til København sammen med Lars Olav. Hurra! Jeg gleder meg. Hørt at noen båte i Nordsjøen har frosset fast, og selv om det er på feil sted, hadde det jo vært moro med et 14-dagers cruise på Skagerak.

Ukeplan 2

Words don't come easy

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.

Jeg har en ukeplan

Idag er det husmoring som står for tur. Fra klokken 12, har jeg skrevet.

Da er det fint at klokken nærmer seg ett og alt jeg foreløpig har gjort er å lage denne planen.

I <3 planer
og en plan blir ikke en plan uten fargede sirkler, lyn, bygninger, sjampinjonger og tomat.

Prakis fint og Ane trøtt

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.