Utdrikningslag, en vidunderlig dag

På plenen utenfor verandaen danser to usedvanlig vakre og hvitkledde alver. De blåser såpebobler og ønsker meg velkommen til min egen fantasiverden. Inni i leiligheten spilles musikken fra BBC-serien Stolthet og fordom og jeg har akkurat kjefta på min tilkomne fordi han har slått den på. Jeg har fått nok hint. Jeg har forstått at 1700-talls borgerskapsromantikk fra Jane Austen-romanene blir sentrale ingredienser i utdrikningslaget. Det er selvfølgelig helt perfekt og kunne ikke vært bedre, men det ligger så visst ikke i min natur å glede meg over å ikke vite hva jeg skal oppleve, når åtte av de fineste menneskene jeg vet om har planlagt og samhandlet uten meg i ukesvis. Utdrikningslaget skulle likevel vise seg å være verdt hvert eneste sekund med utestengthet og psykisk tortur.

Engstelig irritert, slapp jeg de to hvitkledde englene inn i leiligheten og ut på verandaen. Jeg kunne i ettertid ønske at jeg hadde vært litt blidere og mindre skeptisk, men fytti katta så skummelt det er å ikke vite hva som skal skje. På verandaen på Vestli fikk jeg deilige jordbær, kransekake med sjokolade og noen sprudlende dråper, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle finne et hvitt antrekk som ville matche de vakre gjestene mine.

Jeg slapp å tenke lenge. Synne la en pakke foran meg på bordet, og jeg synes jeg kunne kjenne igjen skriften til syersken fra Evje. Jeg kunne ikke få det til å stemme, og dersom det gjorde det, hadde de tenkt jeg skulle vase rundt i brudekjolen min 2 uker før den store dagen?

I pakken var det en nydelig kopi av brudekjolen min med kortere ermer og skjørt i natursilke, med gullfargede bånd og blonder foran. Med blomstekrans på hodet og bind for øynene ble jeg ført til «hesten og kjerra» på Vestli t-banestasjon. I et helhjerta forsøk på få meg til virkelig å tro at jeg satt på en hesterygg og ikke i en t-banevogn fikk jeg en I-phone med lyden av hestehover i trav mot øret. Fine, fine vennene mine. En turbulent vandring til Aker Brygge førte meg frem til Bygdøy-båten og de seks vakre ladiene tidsriktig Jane Austen-antrukket. Fy flate, så fint med de aller fineste samlet samtidig bare for meg. Jeg blir rørt på nytt når jeg skriver om det.

Båtturen, en turistbuss og en rutebuss, førte oss frem til den mest idylliske plassen jeg kunne tenkt meg. Vi stod på en grønn eng på Huk, med havsutsikt og flere dusin kritthvite seilibåter i den sommerklare og solfulle horisonten, og noen nudister som akkurat var langt nok unna til bare å understreke idyllen. I piknik-kurvene fantes pledd og mat, masse mat(!), og flere bobler. Kunne Ane hatt det bedre? Komfortabel kjole med høyt nok liv til å dekke en trillingmage, nydelige tyske kjøttboller, deilig olivenfylt Lillehammer-foccacia, fantastiske lomper med laks fra Follum, heite horn fra Ski, tungesmeltende bær- og nøttebrownies fra Steinsåsen og underbar Bislettsk Napoleonskake. Jeg hadde spist meg syk der og da, hvis de ikke var for at min favorittsyssel nr to ble aktualisert. Det var tid for lek!

Den blivende brud, som i skrivende stund synes utdrikningslag er så kjekt at hun vurderer å gifte seg flere ganger, fikk lov å plukke pakker fra en kurv. Hver av pakkene kom fra en av de tilstedeværende, og innholdet skulle si noe om undertegnedes forhold til vedkommende venn. Bruras oppgave var å gjette riktig venn. Klarte hun det, fikk hun en utfording: en konkurranse eller lek som skulle løses, som ved seirende utgang ga den fremtidige kona en rekvisitt som passet til anledningen. Komplisert å forstå ut av denne teksten, men det fungerte helt fantastisk i gårsdagens utopi, og til slutt hadde prinsessa både diamantbesatt diadem, ringer, armebånd og hårpynt, og så ut som en million dollar i juggel. Hurra!

Etter 3 timer som tok 5 minutter gikk ferden til Folkemuseet, mitt andre hjem. Herfra finnes det en omfattende fotoserie som beskriver bedre enn 1000 ord. Den finnes enda ikke i internettformat, men dukker plutselig opp. Kort oppsummert møtte jeg Mr. Darcy i et gult herskapshus i England fra 1760 og fikk guide ladiene og lorden gjennom fremtidens interiører på 1900-tallet i OBOS-blokka. Det var så vakkert, vakkert alt sammen.
Da kvelden nærmet seg kjørte vi tullebåt 5 meter til Sult på Lille Herbern, en perle av en lukseriøs restaurant og skikkelig sørlandsk idyll. En kan ikke gå inn i de giftes rekker uten å ha smakt sin tilmålte del Foie gras, eller gåselever som jeg liker å kalle det, og det var digg! Utsikten ut mot sjø og holmene i Oslofjorden var virkelig så upåklagelig at den burde fått et eget 420-siders kapittel. Den jobben får jeg ta opp ved en senere anledning. Verdens vidunderligste forloverinne holdt tale og de 7 andre nydlingene som jeg elsker av hele mitt hjerte ga meg råd på vei inn i ekteskapet. Jeg skal forsøke å være den rette, være meg selv og holde orden i sysakene.

Vi avsluttet den enestående fantastiske dagen nedenfor Akershus festning, med enda mer mat, drikke og enda mer lek og moro. Noen fantastiske lanterner man tente på og som fylte seg som små luftballonger, ble sendt opp i himmelen over Oslo. På min oppfordring fikk hver av lanternene navn, som jeg lover å ta i betraktning dersom det skulle komme barn en gang. Tror det var Bo, Nanna og Birk som fløy lettest til himmels, så om ikke annet får det bli navnet på gullfiskene jeg ser for meg at vi skal adoptere en gang.

For en underbar dag, en av de beste som har vært. Synne, Marius, Amalie, Live, Lara, Anette, Marianne og Ida! Dere er helt utrolige og jeg er så full av takker og bukker og glade, fin-tastiske minner. Gavene, lekene, ordene og maten og alt engasjementet, smelta et hjerte og rørte en sjel. Jeg har finere venner enn noen kan drømme om, og slike vokser ikke vilt, så jeg skal prøve å gjødsle godt og gi dere mye vann. Er ikke så flink som jeg burde med planter og sånn, men jeg skal prøve det jeg kan. Husk det. Jeg lover å aldri glemme fantastiskheten deres. Tusen millioner takk, og en ekstra spesiell takk til Synne, min vakre, uvurderlige blomsterbukett.

Shaping and bleiking

Hadde en skikkelig fin date igår, med meg selv og "shaping and slimming" undertøy på Lindex. Planen var jo å kvitte seg med et tosifra antall kilo før bryllupet, men vi har det så kjekt på Vestli med god mat og store mager, at 15 kilo for mye bare er å regne for en kjærlighetserklæring. Kombinasjonen 15 kilo for mye og alt som kan virke slankende, høres kanskje smart ut, men så enkelt er det ikke. Den har i hvertfall gjort det veldig tydelig for meg at undertøy ikke kan slanke, bare klemme og flytte. Maken til slank midje har ikke jeg hatt siden førskolen, bare synd med det ekstra paret med pupper som dukket opp mellom bhen og de tighte lange underbuksene. Følelsen av å ha vært et bitte lite menneske før jeg kom inn i prøverommet, og så ha blitt sprøytet full av silikon for så å bli en en steinhard michelengmann, er absolutt å anbefale for den som skulle ha noen gram til overs. Alt fettet kjentes ut som muskler, men så selvfølgelig bare ut som hardt, deilig fett. Jeg lo så jeg grein og lovpriste både den ene og den andre fordi jeg ikke har valgt en slimfit brudekjole.

Et lite prisoverslag etter møte med bryllupsfrisøren på lørdag førte til kjøp av blekemiddel og hjemmestriping av håret. Skal kjøpe noen av de der hettene til hverdagsbruk også.

Nedtelling

Idag har jeg kjøpt 32 blå stearinlys, skrevet tale, vært stressa og forelsket. Om en måned er jeg kone.

Snow or ice cream?

På Bergensbanen morgen og formiddag 18.mai møter vi en indisk middelaldrende kvinne, hennes mann Bunny, datteren deres, i underkant av 20 av deres venner/familiemedlemmer og meg.

Indisk dame: I think that is snow. Is that snow? I have to ask. Excuse me, is that snow?
Ane: Yes.
Bunny: Hahaha, do you think it's ice cream?
Indiske venner og familie: Hahahaha.

Vi nærmer oss Finse. Jeg har involvert meg ganske mye i disse menneskenes ekstatiske tilstand på grunn av det vinteren har gjort meg mer enn lei av, men som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg har så lyst til å fortelle at på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, der skal de få se snø der! Men hva er vitsen. De vil tidsnok oppdage det selv, og de få nordmennene som har valgt å ta toget klokken 0811 en onsdags morgen en god måned før sommerferie, vil garantert bli flaue på mine vegne om jeg skulle forsøke å halte meg frem på engelsk. Dessuten høres Bunny ut til å være en verdensvant mann: I've seen snow in Sweden too, and Norway many times. On the streets too.

Indisk kvinne: Look at det snow in the trees. It's snowing right now! Look! It is fantastic.
Indiske venner og familie: No. It is not snowing now. You are too excited.
Indisk kvinne: NO! Look for yourself.
Bunny: She is right. It is falling very fine snow in thin flakes, can't you see?
Indisk kvinne: It is so close, I can almost touch it. If I was outside I could.

«Next station is Finse. This is the highest point on Bergensbanen. 1222 meters over sea-level. The train will continue from Finse at 12.25»

Klokken er 12.20 når toget stanser på Finse. Rundt 10 indiske barn i 5-10 årsalderen løper ut av toget med en pappa og hans videokamera hoppende etter. For en klisje dette er, men så rørende vakkert. De opplever snø for første gang. Da jeg var liten synes jeg tanken på at noen barn ikke hadde snø, var litt værre enn tanken på de som ikke hadde mat. Et rimelig i-landsk barneperspektiv.

Bunny: Did you see all the kids in the snow? I got some of it in my hands, want to feel?

Datteren til Bunny og den indiske kvinnen, snakker ikke så mye som foreldrene, men smiler og kjenner på snøen. Jeg tipper hun er 15. Jeg ser at hun angrer på at hun ikke turte å løpe bort til snøhaugen med de yngre barna. Hun begynte, men snudde halvveis. Nå kikker hun ut av togvinduet med noen dråper vann i hånda. Tipper hun kunne ønske hun hadde vært 6.

1 dag/1 år

En stund har bloggen vært en vinduskarm for korte tekster med mer eller mindre utilgjengelig innhold, og det kan se ut som ironiske hverdagskommentarer blir et tilbakelagt kapittel i mitt liv som blogger, i hvertfall for et kvarters tid. Livet er masterprosjekt og planlegging av bryllup, og førstnevnte er for tiden det mest interessante. Det er faktisk dødskjedelig å planlegge bryllup, det gir liksom litt mer mening å planlegge hva jeg skal bruke livet mitt sammen med denne mannen til. Ærlig talt gir det til og med mer mening å planlegge bryllupsreisen til København. Det føles ganske meningsløst å bruke et år på å planlegge 1 dag. Jeg gleder meg til å bli kone, det blir fint, men bryllup er faktisk sykt teit. Jeg skal ikke bruke 3600 kroner på frisør og sminke eller gå opp og ned på gulvet i fotsi hvit kjole mens folk ser på meg, noen gang igjen. Hva er poenget? Masterprosjektet mitt er derrimot blitt spennende og håndgripelig de siste dagene, for meg hvertfall. Arbeidet med den vil dessuten forhåpentligvis ha betydning for hva jeg skal gjøre resten av livet, i motsetning til bestilling av eggerøre og esker med hvite sko.

Noen timer senere samme dag

Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for alle som bidrar økonomisk og praktisk til bryllupet. Det blir sikkert en helt fantastisk dag. Noen ganger er det lov å være usympatisk og tverr.