Til jul

Kaffetørst student med nyervervet parabenangst ønsker seg

Severin Café Caprice kaffetrakter (fordi den var best i test i 2009 med "Tv2 Hjelper deg" men egentlig holder det at det er en trakter som lager god kaffe,

mp3-spiller til pensjonisttrimmen (ingen øvrige kvalitets- eller merkeønsker), Ikea melkeskummer, blodtrykksmåler (en mellomting mellom angst- og helsebringende, tommel opp), Hudpleieprodukter UTEN PARABENER f.eks Dermica Sans som er på Apoteket (ansiktsrens, toner og kremer for tørr hud), Parabenfri og småeksklusiv sjampo og balsam for tørt og skadet hår, potetmoser/rotmoser, Boka "Kvalitativ metode" av May Britt Postholm, Ikea strekklaken 200x160 (vi har bare to laken etter at de andre ble ødelagt i forrige vaskemaskin), varme og gode sokker (str.39-41), svarte penner, tynne kaffekrus som rommer en god kopp kaffe (klarer ikke drikke av tykke kopper uten å søle etter ansiktsløft i august) De kan godt ha blomster på seg.

Lydbøker: "Straffen" av Jan Mehlum, "Natthagen" av Kjell Ola Dahl, "Isbaderen" av Knut Faldbakken, "Vinterstengt" av Jørn Lier Horst.

Digibøker.

Gi meg en ponni

Jeg skyter kameler med sprettert og strikken ryker. Det er som regel sånn. Akkurat som med slanking, håpløse forelskelser fra ungdomsskolen, keramikk og familiesammenkomster. De tingene man kan dårligst, men må gjennom igjen og igjen.
Det er så fint og så stygt på en gang.

Til jul neste år skal jeg ønske meg en sånn rosa ponni med horn i panna som lukter methylparabener. Jeg tror en sånn vil kunne gi livet 10 ekstra poeng, og ansiktet et ekstra smil en mørk novemberdag. Det er faktisk sykt viktig å se fremover og ta tak i de aller minste tingene som man kan gjøre noe med,
og det er en ponni.

motebloggern

Master disaster

Forkjøla, det er søndag. Det skal regne idag. Jeg er mislykka masterstudent som tenker på permisjon. Det gikk galt i juni, og så har jeg lata som jeg har skrevet masteroppgave i 4 måneder, når jeg egentlig har sittet og sett på bøker jeg ikke forstår.

Det er ikke bare å skjerpe seg lenger, for jeg klarer ikke å finne en løsning for oppgaven min. Den skal ha to elementer i seg for at jeg skal la meg engasjere: Microsoft Paint og Groruddalen. Koblingen, problemstillingen og alt annet mangler. Det forsvant da jeg ble satt til å lese 3 bøker om metode på engelsk. Så galt kan det gå.

Kan ikke bare noen si at man ikke har tapt selv om man ikke får det til, og at det er helt greit å være 12 år. Det er jo ikke det at jeg er dum, synes jeg. Jeg hadde klart dette her hvis brikkene lå på plass på denne tiden. Akk ja, over og ut.

5 dager til kjeveoperasjon

Nå har jeg begynt å grue meg, søker nettet rundt for å lese folks erfaringer og (vandre-)historier og merker underveis at det omtrent er like smart som om jeg skulle forsøkt å gjøre denne operasjonen selv, med kjøkkensaks, limstift og syskrinet etter mormor. Jeg er jo tross alt utdannet kunst- og håndverkslærer.

"Det var et ork mens det stod på, jeg gråt av smerte ofte og når jeg så meg i speilet hvor stygg og hoven jeg var.." skriver en dame på et nettforum. Jeg lurer sånn på om hun gråt mest av smerte eller mest av at hun var stygg. For man tåler ganske mye smerte, tenker jeg, bare man slipper å være stygg i 14 dager. Heller fire kniver i hjertet som vrir rundt synkront og murstein med spiker i ansiktet, enn blå kinn og ballongansikt en måneds tid.

Hva pokker skal man med et utseende i en verden fylt med penger, sang og musikk? Da jeg var hos kirurgen på en liten visitt i 2009 for å planlegge dette inngrepet, husker jeg at jeg skrev i bloggen at kirurgen og professoren sa jeg var heldig som var så, sitat: "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" fordi det ville gjøre at kjevebeina ville gro mye fortere. BMI meg langt inni bergveggen! Jeg er stolt av å ha en kropp som tåler nedgangstider og kanskje et ekstra slag i trynet med balltreet (sånn på forhånd), og hvis jeg griner er det i hvertfall ikke fordi jeg i en periode må ha blått ansikt og ekstra fyldige kinn, da er det fordi hodet holder på å falle av i ren forfjamselse over at det går an å ha så vondt. Så det så!

Kjeften i 2009

Kjeften i 2011
All den deilige skeivheta har gått tapt, det som står igjen er reguleringsbefengte tannsøyler, og om et halvt år (med litt tannbleking) har jeg et Hollywood-smil maken til alle andre. Det er trist, ja, men også livets gang.