"Det var et ork mens det stod på, jeg gråt av smerte ofte og når jeg så meg i speilet hvor stygg og hoven jeg var.." skriver en dame på et nettforum. Jeg lurer sånn på om hun gråt mest av smerte eller mest av at hun var stygg. For man tåler ganske mye smerte, tenker jeg, bare man slipper å være stygg i 14 dager. Heller fire kniver i hjertet som vrir rundt synkront og murstein med spiker i ansiktet, enn blå kinn og ballongansikt en måneds tid.
Hva pokker skal man med et utseende i en verden fylt med penger, sang og musikk? Da jeg var hos kirurgen på en liten visitt i 2009 for å planlegge dette inngrepet, husker jeg at jeg skrev i bloggen at kirurgen og professoren sa jeg var heldig som var så, sitat: "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" fordi det ville gjøre at kjevebeina ville gro mye fortere. BMI meg langt inni bergveggen! Jeg er stolt av å ha en kropp som tåler nedgangstider og kanskje et ekstra slag i trynet med balltreet (sånn på forhånd), og hvis jeg griner er det i hvertfall ikke fordi jeg i en periode må ha blått ansikt og ekstra fyldige kinn, da er det fordi hodet holder på å falle av i ren forfjamselse over at det går an å ha så vondt. Så det så!
Kjeften i 2009
Kjeften i 2011
All den deilige skeivheta har gått tapt, det som står igjen er reguleringsbefengte tannsøyler, og om et halvt år (med litt tannbleking) har jeg et Hollywood-smil maken til alle andre. Det er trist, ja, men også livets gang.
