Gi meg en ponni

Jeg skyter kameler med sprettert og strikken ryker. Det er som regel sånn. Akkurat som med slanking, håpløse forelskelser fra ungdomsskolen, keramikk og familiesammenkomster. De tingene man kan dårligst, men må gjennom igjen og igjen.
Det er så fint og så stygt på en gang.

Til jul neste år skal jeg ønske meg en sånn rosa ponni med horn i panna som lukter methylparabener. Jeg tror en sånn vil kunne gi livet 10 ekstra poeng, og ansiktet et ekstra smil en mørk novemberdag. Det er faktisk sykt viktig å se fremover og ta tak i de aller minste tingene som man kan gjøre noe med,
og det er en ponni.