dikt og forbannet løgn

en kjærlighetshistorie

2012-01-03T23:52:00.003+01:00

Jeg har fått en herlig liten Ipod nano til jul, og er på toppen av bølgen helt forelska. Jeg vet hvor mye stygt jeg har skrevet om I-remediene, men jeg tar det tilbake akkurat så mye at jeg kan si at jeg elsker denne lille firkanta plastbiten som jeg kan fylle med de vakreste lytterier. Imorgen skal jeg feire den med en times småkake-bortjogging på tredemølla, en skikkelig deilig straff for å ha spist svigermor ut av huset i jula. I hvertfall 10 slag julekaker, og jeg har tømt kakeboksene for et slag om dagen. Jeg vet mange mener jeg har en tendens til milde overdrivelser, men det er sjelden noe poeng å overdrive matinntaket. Nå blir det harde dager, med tidlige treningsøkter og lange kvelder på skolen. Sann mine ord, så kanskje jeg og gjør det. Takk og pris for både kapsel kaffemaskinen og kaffetrakteren jeg fikk til jul. Nå våkner jeg dobbelt så fort! Heidundranes godt nyttår, og husk at masteroppgaven ikke kan hindre en gammel traver i å ta en låvedans i ny og ne.

Til jul

2011-11-20T22:55:00.004+01:00

Kaffetørst student med nyervervet parabenangst ønsker seg

Severin Café Caprice kaffetrakter (fordi den var best i test i 2009 med "Tv2 Hjelper deg" men egentlig holder det at det er en trakter som lager god kaffe,

mp3-spiller til pensjonisttrimmen (ingen øvrige kvalitets- eller merkeønsker), Ikea melkeskummer, blodtrykksmåler (en mellomting mellom angst- og helsebringende, tommel opp), Hudpleieprodukter UTEN PARABENER f.eks Dermica Sans som er på Apoteket (ansiktsrens, toner og kremer for tørr hud), Parabenfri og småeksklusiv sjampo og balsam for tørt og skadet hår, potetmoser/rotmoser, Boka "Kvalitativ metode" av May Britt Postholm, Ikea strekklaken 200x160 (vi har bare to laken etter at de andre ble ødelagt i forrige vaskemaskin), varme og gode sokker (str.39-41), svarte penner, tynne kaffekrus som rommer en god kopp kaffe (klarer ikke drikke av tykke kopper uten å søle etter ansiktsløft i august) De kan godt ha blomster på seg.

Lydbøker: "Straffen" av Jan Mehlum, "Natthagen" av Kjell Ola Dahl, "Isbaderen" av Knut Faldbakken, "Vinterstengt" av Jørn Lier Horst.

Digibøker.

Gi meg en ponni

2011-11-16T23:25:00.004+01:00

Jeg skyter kameler med sprettert og strikken ryker. Det er som regel sånn. Akkurat som med slanking, håpløse forelskelser fra ungdomsskolen, keramikk og familiesammenkomster. De tingene man kan dårligst, men må gjennom igjen og igjen.
Det er så fint og så stygt på en gang.

Til jul neste år skal jeg ønske meg en sånn rosa ponni med horn i panna som lukter methylparabener. Jeg tror en sånn vil kunne gi livet 10 ekstra poeng, og ansiktet et ekstra smil en mørk novemberdag. Det er faktisk sykt viktig å se fremover og ta tak i de aller minste tingene som man kan gjøre noe med,
og det er en ponni.

motebloggern

2011-10-12T12:33:00.002+02:00

Master disaster

2011-09-18T11:20:00.002+02:00

Forkjøla, det er søndag. Det skal regne idag. Jeg er mislykka masterstudent som tenker på permisjon. Det gikk galt i juni, og så har jeg lata som jeg har skrevet masteroppgave i 4 måneder, når jeg egentlig har sittet og sett på bøker jeg ikke forstår.

Det er ikke bare å skjerpe seg lenger, for jeg klarer ikke å finne en løsning for oppgaven min. Den skal ha to elementer i seg for at jeg skal la meg engasjere: Microsoft Paint og Groruddalen. Koblingen, problemstillingen og alt annet mangler. Det forsvant da jeg ble satt til å lese 3 bøker om metode på engelsk. Så galt kan det gå.

Kan ikke bare noen si at man ikke har tapt selv om man ikke får det til, og at det er helt greit å være 12 år. Det er jo ikke det at jeg er dum, synes jeg. Jeg hadde klart dette her hvis brikkene lå på plass på denne tiden. Akk ja, over og ut.

5 dager til kjeveoperasjon

2011-08-12T00:35:00.007+02:00

Nå har jeg begynt å grue meg, søker nettet rundt for å lese folks erfaringer og (vandre-)historier og merker underveis at det omtrent er like smart som om jeg skulle forsøkt å gjøre denne operasjonen selv, med kjøkkensaks, limstift og syskrinet etter mormor. Jeg er jo tross alt utdannet kunst- og håndverkslærer.

"Det var et ork mens det stod på, jeg gråt av smerte ofte og når jeg så meg i speilet hvor stygg og hoven jeg var.." skriver en dame på et nettforum. Jeg lurer sånn på om hun gråt mest av smerte eller mest av at hun var stygg. For man tåler ganske mye smerte, tenker jeg, bare man slipper å være stygg i 14 dager. Heller fire kniver i hjertet som vrir rundt synkront og murstein med spiker i ansiktet, enn blå kinn og ballongansikt en måneds tid.

Hva pokker skal man med et utseende i en verden fylt med penger, sang og musikk? Da jeg var hos kirurgen på en liten visitt i 2009 for å planlegge dette inngrepet, husker jeg at jeg skrev i bloggen at kirurgen og professoren sa jeg var heldig som var så, sitat: "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" fordi det ville gjøre at kjevebeina ville gro mye fortere. BMI meg langt inni bergveggen! Jeg er stolt av å ha en kropp som tåler nedgangstider og kanskje et ekstra slag i trynet med balltreet (sånn på forhånd), og hvis jeg griner er det i hvertfall ikke fordi jeg i en periode må ha blått ansikt og ekstra fyldige kinn, da er det fordi hodet holder på å falle av i ren forfjamselse over at det går an å ha så vondt. Så det så!

Kjeften i 2009

Kjeften i 2011
All den deilige skeivheta har gått tapt, det som står igjen er reguleringsbefengte tannsøyler, og om et halvt år (med litt tannbleking) har jeg et Hollywood-smil maken til alle andre. Det er trist, ja, men også livets gang.

ny kjole

2011-08-10T01:35:00.002+02:00

Ane og sydamen arbeider med en selskapskjole som har samme snitt som brudekjolen, men skal være knekort og med albuelange armer. Den skal være blå. Får vi alt til, slipper jeg å tenke på hvor jeg skal lete etter kjole til alle bryllupene dette året.

Utdrikningslag, en vidunderlig dag

2011-06-15T01:11:00.002+02:00

På plenen utenfor verandaen danser to usedvanlig vakre og hvitkledde alver. De blåser såpebobler og ønsker meg velkommen til min egen fantasiverden. Inni i leiligheten spilles musikken fra BBC-serien Stolthet og fordom og jeg har akkurat kjefta på min tilkomne fordi han har slått den på. Jeg har fått nok hint. Jeg har forstått at 1700-talls borgerskapsromantikk fra Jane Austen-romanene blir sentrale ingredienser i utdrikningslaget. Det er selvfølgelig helt perfekt og kunne ikke vært bedre, men det ligger så visst ikke i min natur å glede meg over å ikke vite hva jeg skal oppleve, når åtte av de fineste menneskene jeg vet om har planlagt og samhandlet uten meg i ukesvis. Utdrikningslaget skulle likevel vise seg å være verdt hvert eneste sekund med utestengthet og psykisk tortur.

Engstelig irritert, slapp jeg de to hvitkledde englene inn i leiligheten og ut på verandaen. Jeg kunne i ettertid ønske at jeg hadde vært litt blidere og mindre skeptisk, men fytti katta så skummelt det er å ikke vite hva som skal skje. På verandaen på Vestli fikk jeg deilige jordbær, kransekake med sjokolade og noen sprudlende dråper, men det eneste jeg klarte å tenke på var hvordan jeg skulle finne et hvitt antrekk som ville matche de vakre gjestene mine.

Jeg slapp å tenke lenge. Synne la en pakke foran meg på bordet, og jeg synes jeg kunne kjenne igjen skriften til syersken fra Evje. Jeg kunne ikke få det til å stemme, og dersom det gjorde det, hadde de tenkt jeg skulle vase rundt i brudekjolen min 2 uker før den store dagen?

I pakken var det en nydelig kopi av brudekjolen min med kortere ermer og skjørt i natursilke, med gullfargede bånd og blonder foran. Med blomstekrans på hodet og bind for øynene ble jeg ført til «hesten og kjerra» på Vestli t-banestasjon. I et helhjerta forsøk på få meg til virkelig å tro at jeg satt på en hesterygg og ikke i en t-banevogn fikk jeg en I-phone med lyden av hestehover i trav mot øret. Fine, fine vennene mine. En turbulent vandring til Aker Brygge førte meg frem til Bygdøy-båten og de seks vakre ladiene tidsriktig Jane Austen-antrukket. Fy flate, så fint med de aller fineste samlet samtidig bare for meg. Jeg blir rørt på nytt når jeg skriver om det.

Båtturen, en turistbuss og en rutebuss, førte oss frem til den mest idylliske plassen jeg kunne tenkt meg. Vi stod på en grønn eng på Huk, med havsutsikt og flere dusin kritthvite seilibåter i den sommerklare og solfulle horisonten, og noen nudister som akkurat var langt nok unna til bare å understreke idyllen. I piknik-kurvene fantes pledd og mat, masse mat(!), og flere bobler. Kunne Ane hatt det bedre? Komfortabel kjole med høyt nok liv til å dekke en trillingmage, nydelige tyske kjøttboller, deilig olivenfylt Lillehammer-foccacia, fantastiske lomper med laks fra Follum, heite horn fra Ski, tungesmeltende bær- og nøttebrownies fra Steinsåsen og underbar Bislettsk Napoleonskake. Jeg hadde spist meg syk der og da, hvis de ikke var for at min favorittsyssel nr to ble aktualisert. Det var tid for lek!

Den blivende brud, som i skrivende stund synes utdrikningslag er så kjekt at hun vurderer å gifte seg flere ganger, fikk lov å plukke pakker fra en kurv. Hver av pakkene kom fra en av de tilstedeværende, og innholdet skulle si noe om undertegnedes forhold til vedkommende venn. Bruras oppgave var å gjette riktig venn. Klarte hun det, fikk hun en utfording: en konkurranse eller lek som skulle løses, som ved seirende utgang ga den fremtidige kona en rekvisitt som passet til anledningen. Komplisert å forstå ut av denne teksten, men det fungerte helt fantastisk i gårsdagens utopi, og til slutt hadde prinsessa både diamantbesatt diadem, ringer, armebånd og hårpynt, og så ut som en million dollar i juggel. Hurra!

Etter 3 timer som tok 5 minutter gikk ferden til Folkemuseet, mitt andre hjem. Herfra finnes det en omfattende fotoserie som beskriver bedre enn 1000 ord. Den finnes enda ikke i internettformat, men dukker plutselig opp. Kort oppsummert møtte jeg Mr. Darcy i et gult herskapshus i England fra 1760 og fikk guide ladiene og lorden gjennom fremtidens interiører på 1900-tallet i OBOS-blokka. Det var så vakkert, vakkert alt sammen.
Da kvelden nærmet seg kjørte vi tullebåt 5 meter til Sult på Lille Herbern, en perle av en lukseriøs restaurant og skikkelig sørlandsk idyll. En kan ikke gå inn i de giftes rekker uten å ha smakt sin tilmålte del Foie gras, eller gåselever som jeg liker å kalle det, og det var digg! Utsikten ut mot sjø og holmene i Oslofjorden var virkelig så upåklagelig at den burde fått et eget 420-siders kapittel. Den jobben får jeg ta opp ved en senere anledning. Verdens vidunderligste forloverinne holdt tale og de 7 andre nydlingene som jeg elsker av hele mitt hjerte ga meg råd på vei inn i ekteskapet. Jeg skal forsøke å være den rette, være meg selv og holde orden i sysakene.

Vi avsluttet den enestående fantastiske dagen nedenfor Akershus festning, med enda mer mat, drikke og enda mer lek og moro. Noen fantastiske lanterner man tente på og som fylte seg som små luftballonger, ble sendt opp i himmelen over Oslo. På min oppfordring fikk hver av lanternene navn, som jeg lover å ta i betraktning dersom det skulle komme barn en gang. Tror det var Bo, Nanna og Birk som fløy lettest til himmels, så om ikke annet får det bli navnet på gullfiskene jeg ser for meg at vi skal adoptere en gang.

For en underbar dag, en av de beste som har vært. Synne, Marius, Amalie, Live, Lara, Anette, Marianne og Ida! Dere er helt utrolige og jeg er så full av takker og bukker og glade, fin-tastiske minner. Gavene, lekene, ordene og maten og alt engasjementet, smelta et hjerte og rørte en sjel. Jeg har finere venner enn noen kan drømme om, og slike vokser ikke vilt, så jeg skal prøve å gjødsle godt og gi dere mye vann. Er ikke så flink som jeg burde med planter og sånn, men jeg skal prøve det jeg kan. Husk det. Jeg lover å aldri glemme fantastiskheten deres. Tusen millioner takk, og en ekstra spesiell takk til Synne, min vakre, uvurderlige blomsterbukett.

Shaping and bleiking

2011-05-30T17:13:00.007+02:00

Hadde en skikkelig fin date igår, med meg selv og "shaping and slimming" undertøy på Lindex. Planen var jo å kvitte seg med et tosifra antall kilo før bryllupet, men vi har det så kjekt på Vestli med god mat og store mager, at 15 kilo for mye bare er å regne for en kjærlighetserklæring. Kombinasjonen 15 kilo for mye og alt som kan virke slankende, høres kanskje smart ut, men så enkelt er det ikke. Den har i hvertfall gjort det veldig tydelig for meg at undertøy ikke kan slanke, bare klemme og flytte. Maken til slank midje har ikke jeg hatt siden førskolen, bare synd med det ekstra paret med pupper som dukket opp mellom bhen og de tighte lange underbuksene. Følelsen av å ha vært et bitte lite menneske før jeg kom inn i prøverommet, og så ha blitt sprøytet full av silikon for så å bli en en steinhard michelengmann, er absolutt å anbefale for den som skulle ha noen gram til overs. Alt fettet kjentes ut som muskler, men så selvfølgelig bare ut som hardt, deilig fett. Jeg lo så jeg grein og lovpriste både den ene og den andre fordi jeg ikke har valgt en slimfit brudekjole.

Et lite prisoverslag etter møte med bryllupsfrisøren på lørdag førte til kjøp av blekemiddel og hjemmestriping av håret. Skal kjøpe noen av de der hettene til hverdagsbruk også.

Nedtelling

2011-05-26T01:11:00.003+02:00

Idag har jeg kjøpt 32 blå stearinlys, skrevet tale, vært stressa og forelsket. Om en måned er jeg kone.

Snow or ice cream?

2011-05-19T01:17:00.008+02:00

På Bergensbanen morgen og formiddag 18.mai møter vi en indisk middelaldrende kvinne, hennes mann Bunny, datteren deres, i underkant av 20 av deres venner/familiemedlemmer og meg.

Indisk dame: I think that is snow. Is that snow? I have to ask. Excuse me, is that snow?
Ane: Yes.
Bunny: Hahaha, do you think it's ice cream?
Indiske venner og familie: Hahahaha.

Vi nærmer oss Finse. Jeg har involvert meg ganske mye i disse menneskenes ekstatiske tilstand på grunn av det vinteren har gjort meg mer enn lei av, men som jeg ikke kunne tenke meg å leve uten. Jeg har så lyst til å fortelle at på Finse, Bergensbanens høyeste punkt, der skal de få se snø der! Men hva er vitsen. De vil tidsnok oppdage det selv, og de få nordmennene som har valgt å ta toget klokken 0811 en onsdags morgen en god måned før sommerferie, vil garantert bli flaue på mine vegne om jeg skulle forsøke å halte meg frem på engelsk. Dessuten høres Bunny ut til å være en verdensvant mann: I've seen snow in Sweden too, and Norway many times. On the streets too.

Indisk kvinne: Look at det snow in the trees. It's snowing right now! Look! It is fantastic.
Indiske venner og familie: No. It is not snowing now. You are too excited.
Indisk kvinne: NO! Look for yourself.
Bunny: She is right. It is falling very fine snow in thin flakes, can't you see?
Indisk kvinne: It is so close, I can almost touch it. If I was outside I could.

«Next station is Finse. This is the highest point on Bergensbanen. 1222 meters over sea-level. The train will continue from Finse at 12.25»

Klokken er 12.20 når toget stanser på Finse. Rundt 10 indiske barn i 5-10 årsalderen løper ut av toget med en pappa og hans videokamera hoppende etter. For en klisje dette er, men så rørende vakkert. De opplever snø for første gang. Da jeg var liten synes jeg tanken på at noen barn ikke hadde snø, var litt værre enn tanken på de som ikke hadde mat. Et rimelig i-landsk barneperspektiv.

Bunny: Did you see all the kids in the snow? I got some of it in my hands, want to feel?

Datteren til Bunny og den indiske kvinnen, snakker ikke så mye som foreldrene, men smiler og kjenner på snøen. Jeg tipper hun er 15. Jeg ser at hun angrer på at hun ikke turte å løpe bort til snøhaugen med de yngre barna. Hun begynte, men snudde halvveis. Nå kikker hun ut av togvinduet med noen dråper vann i hånda. Tipper hun kunne ønske hun hadde vært 6.

1 dag/1 år

2011-05-06T12:08:00.012+02:00

En stund har bloggen vært en vinduskarm for korte tekster med mer eller mindre utilgjengelig innhold, og det kan se ut som ironiske hverdagskommentarer blir et tilbakelagt kapittel i mitt liv som blogger, i hvertfall for et kvarters tid. Livet er masterprosjekt og planlegging av bryllup, og førstnevnte er for tiden det mest interessante. Det er faktisk dødskjedelig å planlegge bryllup, det gir liksom litt mer mening å planlegge hva jeg skal bruke livet mitt sammen med denne mannen til. Ærlig talt gir det til og med mer mening å planlegge bryllupsreisen til København. Det føles ganske meningsløst å bruke et år på å planlegge 1 dag. Jeg gleder meg til å bli kone, det blir fint, men bryllup er faktisk sykt teit. Jeg skal ikke bruke 3600 kroner på frisør og sminke eller gå opp og ned på gulvet i fotsi hvit kjole mens folk ser på meg, noen gang igjen. Hva er poenget? Masterprosjektet mitt er derrimot blitt spennende og håndgripelig de siste dagene, for meg hvertfall. Arbeidet med den vil dessuten forhåpentligvis ha betydning for hva jeg skal gjøre resten av livet, i motsetning til bestilling av eggerøre og esker med hvite sko.

Noen timer senere samme dag

Jeg er selvfølgelig veldig takknemlig for alle som bidrar økonomisk og praktisk til bryllupet. Det blir sikkert en helt fantastisk dag. Noen ganger er det lov å være usympatisk og tverr.

bryllupsblogg

2011-04-13T14:25:00.003+02:00

http://hadelandsbryllupet.blogspot.com

Ja til sirkus uten elefanter hvertfall

2011-04-11T11:30:00.008+02:00

I går var jeg på sirkus, likte ikke det så godt. Overraskende egentlig, når man tenker på alle likhetstrekkene det har med Meldodi Grand Prix (glitter, fargesprakende kostymer, drag-sminkede damer og hard representasjon fra Øst-Europa), som jeg liker. Dessuten er det vel 10-15 år siden sist, og alle barn liker jo sirkus på et punkt. Sirkusbesøket denne gangen, var en del av arbeidsdagen min.

Da jeg var 16 år og signalrød, skulle den politiske ungdomsgruppa mi ha aksjon mot sirkuset som var kommet til byen, med plakater med påskriften: "JA TIL SIRKUS UTEN DYR", og muligens et par av ungdomspolitikerne innelåst i bur utenfor sirkusinngangen for å understreke poenget. Det med burene ble heldigvis nedstemt. Tror kasserer innså at budsjettet ikke rakk til både papp, sprittusj og menneskebur.

Dette var vel den eneste aksjonen jeg var mot i min tid i politikken. Jeg var ikke så opptatt av sirkusdyrene og synes ikke vi hadde tilstrekkelig bevis på at de hadde det så vondt som vegetarianerne mente. Jeg er fremdeles mest opptatt av mennesker, noen må jo være det og, men igår forstod jeg at jeg fint kan leve uten dansende elefanter. Tror kanskje de fleste dyr har det kjekkest når de får være dyr, og ikke for enhver pris skal lære å gå på to bein. Det jubles høyere jo mer mennesklige aktiviteter dyrene demonstrerer, med en sukkerbit i snabelhøyde og en pisk bak øret. Hurra, elefanten kan sitte på en krakk og riste et lommetørkle med snabelen så det ser ut som den vinker til oss.

Kan det ikke bare være klovner, akrobater, en tryllekunstner og linedansere da? Kanskje en hund og en katt som slåss litt på slutten? Og et sidespor til slutt: Hvor har det blitt av verdens sterkeste mann? Han har jeg aldri sett på sirkus, men hadde likt det godt. Damene med skjegg trenger jeg ikke, som om sterk hårvekst er en bragd.

sortering

2011-04-06T00:28:00.008+02:00

det er ingenting som skaper så mye kaos som sortering
sortering som kaos mye så skaper som ingenting er det
sortering som så skaper som
det er ingenting kaos mye skaper som som sortering så
er så det som mye som kaos skaper ingenting sortering
som som

klippe håret og få seg en jobb

2011-04-05T21:06:00.005+02:00

eller ta seg sammen og gjennomføre et studie som ikke gir meg noen glede?

Marie Antoinette

2011-04-05T11:39:00.004+02:00

Jeg liker Marie Antoinette. Hun som ble gift da hun var tenåring og måtte bli dronning i et land hvor ingen ville hun skulle være. Bli drept fordi du liker fest og moro, brus og kaker, og ikke forstår at folket sulter og gir deg skylda fordi du er fra Østerike. Jeg fikk skylda en gang fordi jeg var fra Østerike, men jeg ble ikk halshugd. Heldigvis.

han sa:

2011-03-30T20:33:00.006+02:00

"den helsikkes følsomheten din må du vel kunne bruke til NOE?"
jeg sa: "nei"

Gress

2011-03-30T20:18:00.004+02:00

jeg har gravd et hull i jorda
der jeg legger søppel
jeg ser at gresset
forandrer farge
det blir bare litt blåere
hver sommer

Leter,

2011-03-29T12:09:00.007+02:00

finner og forsvinner
innerst i øye er det en krok
en sofakrok
rundt den er det
nesten ingenting

Bryllupsdobber

2011-03-02T23:42:00.006+01:00

Disse har jeg kjøpt idag på epla.no. Tenkte at man måtte ha sånne gullsmedsmykker, gjerne perler, når man gifta seg, men som mormor ville sagt: "Det er like fint med juggel." Billig, pent og ikke så farlig å miste. Disse er visst både gamle, nye og blå, så nå mangler jeg bare noe lånt.

Starter nesten tekstfri blogg

2011-02-07T02:41:00.011+01:00

og dette blir større suksess enn slankeblogging, i allefall for meg.

http://paint-ings.blogspot.com

Leseløve, skinnfell

2011-02-05T21:00:00.008+01:00

For en fjollete dustemikkel jeg var som satte igang med denne bloggen, og for et forbasket ansvar. Det samler seg jo ikke akkurat en kø av blogglesere for å få meg seg mine nyoppdateringer, men jeg føler likevel en plikt i å holde bloggen gående. Æsj, jeg er vel bare oppmerksomhetssjuk når alt kommer til alt, og har et håp om å bli Vestlis svar på Voe, nå som hun har gitt seg.

Uansett hvor dumt det er å utbrodere sine svake sider på det verdensomspennende internettet, så gjør jeg det herved igjen: Jeg er bekymra for skolearbeidet mitt om dagen, ja og om natta og. Jeg er motivasjonsløs og livredd for å bli konfrontert med fagstoff jeg ikke behersker og enhver situasjon der jeg må snakke. Jeg griner meg i søvn nettene før det er presentasjoner av noe slag, og det har vi minst annenhver uke. Faktisk har jeg etter tre års lærerutdannelse aldri vært reddere for å stå foran en forsamling voksne mennesker og snakke. Praktisk.

Dessuten har jeg akkurat innrømmet for meg selv at jeg ikke kan fordra å lese. Jeg elsker jo å få det som står i enkelte bøker inn i hodet mitt, men jeg vil kun at andre skal lese det opp for meg, så jeg kan ligge bakoverlent meg øynene innovervendt eller ta oppvasken så lenge. For å få poengtert at det ikke handler om direkte latskap: Jeg vil heller ta 74 oppvasker og vaske 5 toaletter enn å lese en eneste side kunstteori av eller med Søren Kjørup. Sånn er det, og det er kjempetrist for meg og slett ingenting å skryte av. Kan en som hater så intenst å lese være masterstudent? Neppe. Jeg kaster inn kluten.

Regulert brud

2011-01-09T20:52:00.004+01:00

Jeg må gifte meg med tannregulering

Rekker jeg ikke operasjon før etter bryllupet er det en mulighet for å kunne ta den av for en dag, med en prislapp på 6000.

Altså, nei.
Untitled, Lizzi Bougatsos 2007

Nytt år - sped start

2011-01-05T11:30:00.006+01:00

Det er 12 dager til skolestart og om 20 dager skal jeg til Berlin. Akkurat nå gjør jeg ingenting. I løpet av jula har jeg lagt på meg 5 kilo, uten overdrivelse. Med tanke på bryllupet om et halvt år skulle det gått andre veien. Av orginalvekttapet på 30 kilo gjenstår 20. Æsj.

Nå har jeg altså 12 dager å dedikere til sunt kosthold og trening. Vel og bra hvis ikke jeg hadde våknet med tante fiolett på besøk, og ligger i fosterstilling med varmeflaske på magen og skriver blogginnlegg. Det skal ikke stoppe meg, men det blir ikke treningsstudio idag. Folk kan si hva de vil og gjerne for meg påstå at det virker lindrende med en god treningsøkt og utsvetting. Spør du meg, må de ha en mye blidere tante, og derfor ingen rett til å bruke sin som utgangspunkt for en generalisering.

Idag blir det dobbel dose paracet, tur/retur Stovner til fots for å levere skattekort til sjefen, også kaller vi det en ynkelig start og spiser noe kaloriklarlagt til middag. Det tar tid å forandre ei pute til stål, dessuten tror jeg at jeg gir meg på gråstein-stadiet og håper at det er oppnåelig på et halvt års tid. Denna bruden kommer tross alt til å ha reggis.

Preteritum perfektum

2010-12-22T10:45:00.001+01:00

Jeg ville skrive litt om Vestli, men kom aldri så veldig langt. Synes likevel det ble for dumt å bare slette den spede begynnelsen på en kjærlighetshistorie:

Det er kanskje ikke mange som vil kalle t-banens endestasjon i Groruddalen for "en perle", men så er jo jeg bare meg. Det er riktignok kaldt her om vinteren, med en gjennomsnittstemperatur som i hvertfall ligger 3-4 grader lavere enn den i sentrum, og ja, jeg må kjøre 29 minutter (ikke en halvtime, det er 30 minutter) med t-banen for å komme til bykjernen, men det betyr så lite.

Mange er skeptiske og spør: "bor det ikke veldig mange utlendinger der?" Og det er klart at det, som sosialisten og kunstpedagogen i meg liker å si, er flere farger her enn på byggefeltet jeg vokste opp på, på Hadeland. Jeg liker farger ganske godt og naboene mine trenger bare være hyggelige. Av menneskene som har irritert meg eller i verstefall på noen måte skremt meg etter at jeg flyttet hit, har alle sett ut til å være 17. generasjons nordmenn, i bestefall med noen britiske eller amerikanske gener, etter ungenes navn å dømme.

Dette ble jovialt og enkelt.

Her burde jeg naturligvis komme med en rekke eksempler på hvorfor jeg er så glad i Vestli, rent bortsett fra at jeg ikke har noe problem med at det finnes folk som ikke er norske, men så ble det bare oppramsing av ting jeg allerede har skrevet flere ganger det siste året.

Jeg vil bare avslutte og heller komme tilbake til temaet ved en senere anledning. Dette blir et litt amputert innlegg. Jeg legger til en klisje og sier at det føles som om jeg har kommet hjem. Det var på Vestli livet begynte og jeg blir gladsentimental og lykkelig av å være tilbake i verandablokk-bebyggelsen. Jeg lever i en boble av svunnen tid og innbiller meg at jeg stadig ser ting og plasser jeg husker fra jeg bare var en liten kalv.

Jeg takker for meg, godnatt og god jul.

bihulerommene

2010-12-15T00:45:00.005+01:00

Lars Olav sier jeg sutrer så mye at det kan bli vanskelig for meg å bli mamma en gang i fremtiden. Han har nok rett, men det verker så i ansiktet at jeg ikke klarer å holde sutringa inni meg, selv om jeg tenker på Anette som akkurat har føda barn. Jeg prøver å sove, men det er enda vondere å ligge enn å stå. Nå må jeg smelle igjen pcen i håp om at panna verker litt mindre når det blir mørkt.

Neivel

2010-12-07T23:03:00.001+01:00

50-talls husmoremne?

2010-11-25T01:51:00.005+01:00

Tips for et lykkelig samliv
Utklipt fra en heimkunnskapsbok fra 50-tallet

Få arbeidet unnagjort
Planlegg oppgavene dine nøye, og hold øye med klokken. Bli ferdig en time før han ventes hjem. Mannen føler ikke at varmen strømmer mot han når han hører deg bryte ut "Er du hjemme allerede?".

Ha middagen klar
Planlegg et deilig måltid allerede kvelden før. Da viser du at du bryr deg om han og hans behov. De fleste menn er sultne når de kommer hjem og en god middag er en del av den nødvendige velkomsten.

Forbered deg selv
Bruk et kvarter til hvile slik at du er opplagt når han kommer hjem. Da blir du også glad for å se ham, i stedet for at du er for sliten til å bry deg. Glem alle bekymringer du måtte ha, og vær evig takknemlig for at du har mannen som snart kommer inn døren. Mens du hviler kan du tenke på avtaler og ting du kan gjøre for å gi han åndelig oppløfting. Når du står opp, ta hånd om utseendet ditt. Fiks på sminken, sett et bånd i håret og se frisk og opplagt ut. Han har nettopp vært sammen med mange frustrerte og arbeidstrette mennesker. Vær litt mer festlig og interessant enn vanlig. Han kan trenge en oppkvikker etter den lange arbeidsdagen.

Rydd vekk rotet
Ta en siste tur gjennom huset før han kommer hjem, samle opp skolebøker, leker, papir osv. i en bøtte eller søppelkurv og legg dem i soverommet for senere sortering. Så går du over bordene med en støvklut. Mannen i ditt liv må føle at han har kommet til et sted med ro og orden, og det vil få deg til også føle deg mer avslappet. Å ha orden i huset er nok en måte å vise ham at du vrkelig bryr deg om hans hjemkomst.

Forbered barna
Bruk noen minutter på å vaske barnas hender og fjes (dersom de er små), kam håret deres og skift klærne dersom de er skitne. Barna er hans små skatter, og de bør se slik ut.

Minimer all lyd
Legg spesielt merke til dersom mannen din må kjøre i rushtrafikken. Når han kommer hjem eliminer all lyd fra vaskemaskinen (selvsagt dersom denne står på). Oppfordre barna til å være stille når han kommer. La dem bråke litt på forhånd, slik at de får det ut av systemet sitt.

Vær glad for å se ham
Motta ham med et varmt smil og vær lykkelig. Si at det er bra å ha ham hjemme. Dette kan tilføre ytterligere verdi til dagen hans. Han trenger all den romantikken han kan få fra deg.

Ikke!!
Ikke motta ham med plager eller klager. Løs problemene før han kommer hjem, hvis ikke, vent med dem til kvelden kommer. Også, ikke klag dersom han kommer sent hjem til middagen. Regn dette som et lite problem i forhold til hva han kan ha gjennomgått på jobben den dagen. Ikke la barna oversvømme han med problemer eller krav. Bare la dem hilse kort på faren deres.

Vær hyggelig mod ham
Gi ham godstolen eller foreslå at han hviler seg litt på soverommet. Ha en kjølig eller varm drikk klar for ham. Tilby deg gjerne å massere føttene hans, men ikke insister på dette. Snakk til ham med en myk og avslappende stemme. La ham slappe av.

Hør på ham
Du har kanskje et dusin ting å fortelle ham, men hans hjemkomst er ikke det korrekte tidspunkt. La ham snakke først, så hører han bedre på hva du har å fortelle ham senere.

La kvelden være hans
Klag aldri dersom han ikke tar deg med ut på restaurant eller i teateret. Prøv å forstå hans stressende og trykkende verden og hans behov for å være hjemme og kunne slappe av. Er han sur og irirtabel, ikke slå tilbake igjen, forstå hans stressende vesen.

Målet
Prøv å gjøre deres hjem til et sted med ro og orden der mannen din kan forfriske seg selv i kropp og ånd. Gjør du dette vil han heller være sammen med deg enn noe annet i verden og han vil bruke all sin fritid på deg og barna. Forsøk å leve etter disse reglene for hjemkomst og se hva som skjer. Dette er den rette måten å få en mann hjem til deg på, ikke ved å klage og være til irritasjon.

Jeg prøver å innføre gjevn arbeidsfordeling

2010-11-23T00:06:00.002+01:00

Jeg ville fordele husarbeidet. En av oss kunne ta oppvasken, den andre kunne fjerne de tørre klærne fra tørkesnora og henge opp de nyvaskede klærne. Min kjære var ikke fullstendig fornøyd med arbeidsfordelingen uansett hvilken del av arbeidet han skulle gjøre, og foreslo at jeg tok oppvasken, og at vi brettet halvparten av de tørre klærne hver før han hang opp de våte. Jeg ble nesten sint men gadd ikke, og fikk tretti minutter fotmasasje i premie/bonus, og er tvunget til taushet etter å ha gitt etter for basalbehovet. Likestilling er bare et ord, og hverdagen på Vestli er ikke bestandig like dramatisk.

I rather paint

2010-11-20T12:25:00.008+01:00

Det var lenge siden jeg hadde satt i gang med en fordypnings-paint nå, og det var deilig. Det har liksom ikke vært tid på lenge. Paint, lydbok og utvannet cola zero med isbiter. Terapi for sjelen.

Denne gangen var det FoU-seminar da, og de to sistnevnte faktorene var ikke tilstede og ga den perfekte stemningen, men deilig var det, og jeg ble veldig fornøyd med dompapen. Jeg har sett etter det første fotografiet som dukker opp når man skriver dompap feil, med to p'er til slutt, i google. Jeg er best på herming. Beklager hvis jeg skuffet noen som trodde jeg var frihåndspainter, jeg betrakter meg selv som en håndverker innenfor teknikken, ingen kunstner. Det som kan oppleves som slurvete i bildet, spesielt bakgrunnen, er ikke slurvete men røft.

Eurogym

2010-11-10T00:32:00.008+01:00

Imorgen skal jeg på treningsstudio for første gang siden jeg var 15. Jeg fylles meg engstelse av tanken på et rom med meg selv og mange ukjente folk som ser meg i all min klumsete, kvapsete toskethet. Heldigvis skal jeg trene med en venninne, i hvertfall i morgen, også har jeg hørt at folka på eurogym på Torshov, hvor jeg har meldt meg inn, gjerne kan være litt klumse-kvapsete. Flaks!

Eurogym er et ubemannet treningsstudio, hvor det koster 249,- i måneden å trene og hvor det ikke er bindingstid. Jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er typen til å gå på såkalte gruppetrenings-timer på treningsstudio. Ord som Zumba, spinning, pilates og yoga, gir meg brekningsfornemmelser. Det minner mistenkelig om ungdomsskolens kroppsøvning, bedre kjent som gym, og de evigevarende 45 minuttene med dans aerobic og allverdens grusomheter, og innbakt i hver eneste av aktivitetsformene finnes en stor porsjon psykisk terror. Hvorfor oppsøke situasjoner og betale penger for å forstå hvor klumsete du er og hvor flaut du utfolder deg fysisk, når du endelig slipper unna?

Hvis jeg skal peke på en vakker ting med å bli voksen, så er det at folk og dyr i mye mindre grad tør å påpeke alt man ikke kan, har eller får til, sånn i hverdagen. Voksne er stort sett litt greiere enn de slemmeste 14-åringene, men dette gjelder jo ikke "treneren".

Jeg er jo ingen motstander av fysisk aktivitet på mine premisser. Jeg kan gjerne løpe på mølla i 30 minutter, så lenge ingen står ved siden av å hyler at jeg må løpe fortere for å få en 3'er i karakterboka.

Vi slankes

2010-11-04T23:00:00.004+01:00

Hadde ikke trudd det skulle gå så langt, men nå bruker jeg blogginga som slankemotivasjon jeg og. Prinsippfast som ei tannbørste: http://lettsomenplett.blogspot.com/

Stigende graf og refleksdesign

2010-11-02T09:32:00.015+01:00

Idag hadde jeg ikke lyst til å gå på forelesning i det hele tatt. Hele veien inn til Oslo tenkte jeg at jeg skulle gå av t-banen og reise tilbake til den trygge leiligheten på Vestli. Den fineste jenta i klassen har gått ut i permisjon fordi hun snart skal føde, og da er det litt utrygt på Høgskolen.

Nå sitter jeg allikevel her, og foreløpig er det fint. Det er estetikkforelesning og temaet har til nå vært maleriet i Modernismen. Vi ser på et maleri av Georg Baselitz som viser en dverg med svær penis. Hvis noen reagerer på min bruk av d-ordet, er mitt forsvar at det er slik bildet står beskrevet på wikipedia også.

Graflignende følelsespresentasjon av min morgen fra kl 06.30 - 10, Microsoft Paint

Det er bare to timer igjen av forelesningen, så jeg er over kneika og har høye forhåpninger til resten av dagen. Til og med det å begynne skikkelig på Arbeidskrav 1, forarbeid til Masteroppgaven, ser jeg lyst på her og nå. Klokken fire har jeg en date med Synne og en dvergkanin, og nok en gang er det lov å bruke d-ordet. Klokken ni har jeg en date med Ringen kino, Trolljegeren og drømmemannen. Det ser ut til å bli en riktig så fin dag.

Ettersom jeg gjentatte ganger har tatt opp begrepet "dverg" i denne teksten, og allerede beveger meg på diskrimineringsgrensen, ser jeg muligheten til å reklamere for mine fjåsete forslag til refleksdesign for Trygg Trafikk. Konkurranser er moro. Jeg har fått kommentarer på at refleksforslagene muligens kan oppfattes som diskriminerende, og jeg vil helst ikke bli assosiert med diskriminering. Samtidig oppfatter jeg ikke dette selv, men så sitter jeg ikke i rullestol eller er trygda heller. Bank i bordet. Ingen ønsker å bli sittende i rullestol resten av livet, og ved å bruke refleks på mørke gater, minsker sjansene for å bli påkjørt. Dette er vel det nærmeste jeg kommer et budskap, med toskinga mi. Dersom man vil være grei med meg, kan man stemme på bidragene ved å trykke på bildetitlene under. Det går an å lage sine egne forslag også, på Trygg Trafikk.

Trygg vs. trygd
Trygg vs. trygd 2 Til slutt et bidrag som bare er et voksent barns diskriminering av barns naivistiske tegnestil:
Trygg

Muntre Margrethe

2010-10-29T02:40:00.007+02:00

Jeg har tidligere nevnt at barnesangene til Margrethe Munthe betyr noe helt spesielt for meg. Her er dagens favoritt. Linker til et tidligere innlegg med teksten "GRINER DU?" nederst på siden. Det er min absolutte Munthe-favoritt, og anbefales sterkt.

HANS OG PER

Mor skal bake kake,
Hans og Per vil smake.
"Får jeg skrape fatet?" begge to de ber.
Mor hun sier nei, da hyler Hans og Per,
og i kroken putter
mor de stygge gutter.

Mor hun baker kake,
Hans og Per vil smake.
Mor hun går til ovnen, setter kaken inn.
Hans og Per fra kroken farer som en vind,
griper etter fatet,
begge vil de ha det.

Mor hun baker kake,
Hans og Per vil smake.
Begge to vil skrape, begge fatet tar,
og i hver sin ende haler de og drar,
fatet med rabalder
- bums - i gulvet faller.

Mor hun bakte kake,
de fikk ikke smake.
Hans og Per de fikk nok annet traktement;
de fikk smake riset begge - hver sin gang.
De var ikke snille,
derfor gikk det ille.

Les også "GRINER DU?", som etter min mening bør synges gjevnlig, av og for alle barn mellom 0 og 10, for den ultimate barneoppdragelse.

Fornøyd

2010-10-22T00:17:00.004+02:00

En fin dag. Samtale mellom meg og en av mine elever på Søm og design-kurs:

Elev: Oi, du har regulering!
Ane: Ja, det har jeg jo hatt lenge, men nå håper jeg det snart er slutt. Jeg er jo alt for gammel til å ha regulering.
Elev: Hvor gammel er du egentlig?
Ane: 25 år
Elev: Jeg trodde du skulle si 20, men da er du jo uansett ikke gammel i det hele tatt. Absolutt ikke for gammel til å ha regulering!
Ane: Så du synes ikke det ser dumt ut med regulering på en voksen?
Elev: Nei, jeg synes det er tøft!

Ja, for tenk, det er tøft.

Neida

2010-10-20T01:32:00.009+02:00

Det er natta, men får ikke sove. Nakken og bakhodet dunker. Dette blir et uvanlig surt og leit innlegg fordi jeg er i svært dårlig humør og fysikk. Jeg er grinete og alt er feil. Jeg vet om ti tusen ting som skulle vært gjort, og som jeg har bestemt meg for at skal gjøres hver morgen før jeg står opp, men så orker eller vil jeg ikke.

Treninga en halvtime om dagen sluttet jeg med omtrent en uke før jeg begynte. Leiligheten ser ut som den har influensa for tredje uke på rad. Jeg bruker dagene liggende foran get-boksen og synes uendelig synd på meg selv og nakken min. Æsj. Også er jeg ensom. Kjæresten min er nesten aldri hjemme. Når han er her sover han bare. Dessuten snakket jeg med en voksenperson i helgen som ikke var noe hyggelig i det hele tatt. Jeg tenker litt at alt hadde vært mye lettere hvis jeg hadde noen som krevde min oppmerksomhet døgnet rundt og gjorde meg litt mindre opptatt av meg selv og sutring, samtidig som jeg godt kan se at dette innlegget ikke akkurat ville fungert som en adopsjonssøknad. Hvis noen leser dette som at jeg har tenkt til å adoptere noe til meg, leses det feil. Er det lov å skrive så mye sutring på et blogginnlegg? Ja, jeg tror det. Jeg gjør det hvertfall.

Ting jeg skulle gjort for lenge siden:
- fått gode treningsrutiner
- sendt brev til blodbanken
- tatt meg sammen
- vasket badegulvet
- støvsugd
- kastet en pose med klær i UFF-kontaineren
- tatt celleprøve
- ryddet i skoleoppgaver og laget mappesystem
- spist mindre sukker og mer grønnsaker
- gått ned 15 kilo
- hatt veiledning
- lest masterlitteratur
- drukket vann
- tatt førerkort

2 ting jeg har gjort:
- fått fastlege på Vestli. 5 minutters gange fra leiligheten.
- bestilt veiledning

Det er kjekt at jeg i hvertfall har gjort 2 praktiske ting denne uka. Det skal jeg ta med meg inn i den forhåpentligvis snarlige søvnen, og håpe kroppen kan omdanne til en god morgendag.

Bildet er fra bedre dager. Sommeren på Rennesøy.

Hver dag

2010-09-30T21:18:00.006+02:00

Jeg skal lage en hage av rynkete hud,
med bedd fulle av hjemmepermanent.
Mitt i hagen skal det stå en fontene av gråstein,
som vi ser på mens vi husker frem å tilbake i gyngesofaen.

Nå skal jeg skrive alt med magentafarget bingotusj,
og bruke Old Spice, dress og slips til de spesielle anledningene.
Jeg skal åpne en kafé ved et lite vann,
og det skal serveres verdens beste kjøttkaker og lapskaus
som jeg aldri lærer meg å lage.

I kveld dusjer jeg i fløte og hjemmelaget kompott,
jeg klatrer opp på den blå trappestolen for å tørke.
Jeg teller fingrene mine og gir dem navn,
og strekker meg etter epler og plommer fra trær.

Morgen, morgen sang en sangfugl på en kvist
og jeg vil høre radio i senga og fingerhekle rundt hodene deres.
Du synger ganske stygt og sier rare ting, og idag kunne jeg ønske jeg fikk være med.

Bare grin, da pisser du mindre
Vi stopper her, og tar alt sammen på nytt.

Master disaster og bryllupsønskene

2010-09-16T21:49:00.016+02:00

Jeg har litt vondt fordi jeg synes Master er fælt og skummelt. Idag måtte jeg jobbe litt for ikke å gråte, når jeg skulle fortelle om den upåbegynte Masteroppgava som ikke omhandler noenting, foran resten av klassen. I to og en halv time, før det ble min tur, ville jeg rømme ved å hoppe ut av vinduet på tross av at jeg vet at jeg har unormalt dårlig fjæring i beina. De ville knekke ved et fall på under to meter, og det er minst tre fra seminarrommet til bakken. Jeg satt med ryggen mot vindusrekka idag, så det ville vært mye raskere å hoppe enn å løpe ut av rommet. Dessuten er det alt for lett å snu når man løper, i tilfelle noen hadde ropt, selv om det er farligere og sikkert vondere å hoppe. Men selvfølgelig ble jeg, og jeg snakka. Jeg kan jo snakke jeg.

Alle studentene er søte og bruker det de kan om tilpassa opplæring og motivasjon for å gjøre meg glad og trygg. Lærerne er strenge i ansiktene, men ikke slemme.

Jeg er en livredd fjortis med reggis.

Jeg burde kanskje skrevet litt om bryllupsplanlegging ja. Det er litt vanskelig, men jeg kan i alle fall fortelle hvordan Lars Olav og jeg vil at bryllupet skal være og jobber for at det skal bli, og at jeg gleder meg veldig til å være gift med Lars Olav. Ja, vi har ønskeplanlagt i overkant detaljert til fortsatt å ha et år på oss. Det er helt riktig.

Vi ønsker oss et skikkelig bondebryllup på Åstjern hyttetun på Hadeland, et sted vi er veldig fornøyd med og har brukt lang tid på å finne frem til. Ikke Hadeland altså, men hyttetunet. Jeg har jo vokst opp på Hadeland. Vi vil servere rømmegrøt og spekemat, og is med rørte bjørnebær til dessert. Barn og voksne som ikke liker rømmegrøt og nekter å prøve å spise det, skal få lov til å spise Leiv Vidar-pølser i lompe på kjøkkenet, så lenge det fortsatt er noen hundre igjen til nattmaten.

Som litt over middels interessert i farger, formgivning og Paint har jeg bestemt at vi skal ha bryllupsfarger. Det er sikkert ganske teit, men fargene er i hvertfall markblomst-blåfarger og hvitt. Med utgangspunkt i en brodert pute som Lars Olavs oldemor har brodert har jeg laga invitasjonsforside.

Kjolen er ferdig planlagt og venter på å bli sydd på Evje. Den er nevnt i et tidligere innlegg og vist i en skisse som er vanskelig å forstå.

Jeg håper at min vakre kusine Solveig skal lage brudebuketten min, hun har sagt hun vil det, også håper jeg at min kjære onkel Sigbjørn skal spille Jan Johanssons Brudmarsch efter Larshöga Jonke i kirken. Kirken heter forresten Tingelstad gamle kirke, og er den vakreste kirken jeg vet om.

Dette var det egentlig ganske godt å få sagt. Jeg håper et par ting til, men de egner seg ikke på trykk.

Det går forresten bra med treninga. Siden jeg skrev forrige innlegg har jeg trent hver dag. Det er nesten helt sant.

God helg.

Opp av sofaen

2010-09-12T17:16:00.015+02:00

Jeg skal starte å trene. Hver dag. Den som skulle falle for fristelsen til å kommentere at det slett ikke er noen dum idé, burde la være. Det samme gjelder den som skulle få idéen om å skrive at jeg slett ikke trenger det. Ja, sistnevnte forekommer faktisk også. Man kan finne på å si til folk med over femti kilo overvekt at det ikke er noe poeng med trening. Det kan jeg jo forresten være enig i.

Nå skriver jeg som om jeg forventer oppstandelse rundt dette innlegget. Det gjør jeg ikke. Med i høyeste grad to kommentarer på de siste 15 innleggene, innser jeg at jeg kan skrive omtrent hva som helst. Jeg sutrer ikke for akkurat det. Egentlig er jeg møkkalei av bloggskriving, og før dette innlegget hadde jeg tenkt til å avvente videre blogging til ungene begynte å komme. Da virker det som om skrivbare temaer øker betraktelig.

Så i mangel på tema, begynner jeg altså å trene. Det er jo gjerne sånt man skriver om på blogg. Innimellom får jeg sinnsyke ting for meg, som: Hvorfor skal ikke jeg trene? Da blir jeg jo glad, full av energi, lykkelig, tynn, sterk og muskuløs. Det er for dumt å ikke bruke litt tid hver dag på å få mye gladere og lengre tid senere. Når jeg ikke er fullt så optimistisk tenker jeg at hvis jeg ikke begynner nå, kommer jeg til å spjæle brudekjolen neste sommer, måtte begynne på blodtrykksmedisiner, hate å møte folk, bli altfor god på å skrive lange sutrete og selvironiske blogginnlegg, og ha konstant hodepine og nakkesmerter resten av livet, som kanskje blir kortere enn det kunne blitt.

Det er ikke snakk om noe voldsomme greier. Minimum 30 minutter trening hver dag. Det blir nok sjelden mye mer enn det, men den halvtimen skal jeg gjennom samme søren, hvis det ikke er alvorlig sykdom inni bildet. I denne sammenhengen er forkjølelse ganske alvorlig.

Treningen er sykling på ergometersykkel mens jeg løfter en vekt på 1 kg innimellom når det passer seg. Wii Active, et tv-spill som det fint går an å bli litt svett av hvis man virkelig vil og har 15 ekstrakilo og koke på, og raske turer i skog og mark. De raske turene bør vare litt lenger enn en halvtime, ser jeg, også skal jeg begynne å øve på jogging, selv om jeg ikke forstår hvordan det kan bli behagelig for den som har mer enn 200 gram på hver pupp.

Idag har jeg vært flink. Presser jeg grensene første dagen, tenker jeg at lista ligger litt over halvtimen imorgen også.

Jeg har gått nesten to timer i skogen med glatt, duste-terreng og veldig mye oppoverbakke. Hjemme har jeg ergometra* en halvtime, og når jeg har sett ferdig den fantastiske filmen Prinsesse på prøve 2, som jeg ikke klarer å skru av på tross av kvaliteten, skal jeg trene litt Wii.

Jeg avslutter nå jeg, med et bilde fra Oldtidsveien og skogen vi har gått igjennom idag. Foreløpig er skogene rundt Vestli og deilige Groruddalen enda et godt påskudd til å komme seg ut å bevege beina. Hilsen Ane på 65.

JEG ADVARER EN SISTE GANG: INGEN KOMMENTARER OM HVOR GODT DERE SYNES DET ER Å TRENE, HVOR BRA DETTE ER FOR MEG OG/ELLER ALLE, ELLER ALLER VERST: AT TRENING ER GØY. Tro gjerne at du mener det, men hold det godt inne i deg selv eller diskuter det med maraton-vennene dine. Håper denne siste ikke tas ille opp av noen, for det er absolutt ment som det er skrevet.
PS. Hvis det nå virkelig er sånn at det er noen som mener at jeg burde skrive litt oftere, så er det vel på sin plass med en liten kommentar om at det er hyggelig at jeg skriver et innlegg eller noe. Det er faktisk oppmuntrende.

*Egometra = sykla på ergometersykkel.

Tenk om vi var venner

2010-08-25T22:13:00.003+02:00

Tenkj om vi var venner, du og je
Tenkj om alle andre folk som bodde like ved
også hadde sine venner som dom lekte med
Det skulle vel ha vøri noe, det

Tenkj om vi var venner, je og du
Tenkj om vi to sammen kunne bygge oss ei bru
Som strekte seg frå land til land, fra Norge til Peru
Det ville itte vøri te å tru

For bygda er lita og vegen er smal
Men himmel’n der oppe den er kolossal
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit

Tenkj om vi var venner begge to
Tenkj om vi to sammen en gong kunne gjøra no
Så alle kunne sjå at verda tross i alt er god
Det tenkjer je, det skulle vøri no

For bygda er lita og vegen er smal
Men himmel’n der oppe den er kolossal
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit
Det er mye vi skjønner men lite vi veit
Og dom som støtt krangler dom har det itte greit

Vil danse som roboter

2010-08-19T23:01:00.007+02:00

Jeg vil heller danse enn å snakke, og det er jeg vandt til å få lov til.
Nå blir det visst ikke mye dans fremover.

Noen uker, gir jeg det nyoppstartede prosjektet mitt. Det er tross alt investert et års studielån, og livet er tross alt ikke Hotel Cæsar. Dramadama får roe seg litt nå. Hun har hatt en dag som står til en skrikende 1'er på terningen, men så var jo sommerferien forbasket hyggelig også.

I løpet av de siste 3 dagene har jeg fått ramset opp cirka 15 bøker jeg burde ha lest rimelig nøye for å gjøre meg fortjent til formingslærer-tittelen som det står på et ark at jeg har fått. Jeg hadde ikke hørt navnet på 1 av forfatterene en gang. Ikke vil jeg høre om dem heller. Dumt av meg.

Ingen av de nye lærerne latet som de synes jeg var litt morsom da jeg sa jeg var den eneste studenten på Høgskolenivå med tannregulering, og at det var et handicap når man var nervøs fordi den vokser sånn i munnen. Ingen lagde "synes synd på deg"-fjes en gang.

Jeg vil kjøpe en kiosk, sånn som han som spilte Kim i Himmelblå-serien. Bli trille-bælfeit og selge pølser som ligger i buljongvann som ingen vil ha, så jeg alltid ender opp med å måtte spise opp alle selv. Begynne å røyke 30 om dagen, og få grå striper i håret som alltid ser seige og fettete ut. Om sommeren vil jeg sitte på en stol på en campingplass og se på måkene, til det gror sopp ut under buksebena på den alt for trange, beige capribuksa mi.

Jeg gidder ikke være trist i hodet nå.
Imorgen er det sikkert bedre.
SIKKERT

Jeg vil ut

2010-08-18T23:26:00.004+02:00

Bildetittel:
Livredd masterstudent som ikke føler seg klar for
å stå foran klassen og fortelle om sitt interessefelt, og
unngår å tisse på seg av nervøsitet ved å låse seg
fullstendig til en litt tøysete Powerpoint-presentasjon

25, med 26 somre

2010-07-25T21:57:00.012+02:00

Jeg har blitt 25 år, og på vei inn i mitt 26. synes jeg bloggen trenger en oppdatering.

Sommeren 2010 har foreløpig vært veldig snill mot meg. To turer til Rennesøy har jeg fått, og det viser seg fortsatt å være det enestående vakreste stedet jeg har sett.
Svigertante tar oss med på lange bilturer og viser oss hvor mine og Lars Olavs slektninger kommer fra, sentrumene på øya, utkikkspunkt hvor vi kan se inn til Stavanger sentrum og de nye hyttenebyene med klossehytter som vi er enige om at vi ikke liker. Overalt på Rennesøy er det sauer, øya har sikkert ti ganger flere sauer enn mennesker.

Hver morgen spiser vi frokost i spisestuen til svigertante foran et stort vindu hvor vi kan se over til gården på andre siden av veien. Der ligger det alltid en død gris. I begynnelsen syntes jeg dette var veldig spesielt, men bare etter noen minutter gikk lite overraskende fortsatt den tredje eller kanskje fjerde deilige brødskiva med Rennesøy-salat ned i magen, selv med den spesielle utsikten. Det må innrømmes at da skjærene stod og dro i hver sin ende av en død babygris, fikk jeg litt problemer med spisingen igjen.

Jeg har bestandig trodd at jeg visste hva landsbygda var. Jeg har jo bodd på et småbruk på Hadeland i fem år og Ragnhildrud var heller ikke noe bysentrum. Likevel var jeg aldri forberedt på at jeg skulle reise rundt på et lite sted i Bygde-Norge og velte sauer. Javel, så veltet jeg ingen selv, men jeg kikket standhaftig ut av vinduet for å se om noen trengte en velt, og svigertante tok seg av den praktiske delen.

Ja, det var fantastisk alt sammen, og dere skal se at vi ender opp på Rennesøy, min elskede mann og jeg, med et lite småbruk som jeg driver alternativt som kunstskole, galleri og keramikkverksted, mens jeg vandrer rundt i lange lilla gevanter i åtte lag og ulike nyanser, med en fjær i venstre øret og frittgroende skjegg.

Før jeg avslutter fortellingen om sommereventyret på Rennesøy, vil jeg bruke bloggen til å si noe så fornuftig som at jeg er veldig heldig som er priviligert med verdens desidert flotteste svigerfamilie. Det snakkes bestandig så mye negativt om folks svigerfamilie, og svigermødre får spesielt gjennomgå. Min svigerfamilie består utelokkende av mennesker som er godhjerta, har humor og er lette å bli kjent med. Det er riktignok kanskje ikke lov å kalle dem svigerfamilie før man har rukket å bli fullstendig inngiftet men..

I morgen tidlig 05.33 går t-banen fra Vestli og ferden bærer videre til Bergen hvor verdens flotteste bursdagsgave står og venter ved bryggen. To dagers cruise med Hurtigruta til Trondheim, en av drømmeopplevelsene for meg siden jeg var 14, skal endelig gå i oppfyllelse. Jeg skal sitte to dager og bare innta bilder av fjord, fjell, grønt og blått, og kan ikke tenke meg noe bedre i hele verden. Ingen tvil om at overgangen til pensjonisttilværelsen kommer til å gå prikkfritt. Kjekt.

Sørlandet og en uke familiefest venter neste søndag, og jeg vil avslutte med å si at det må skje noe kjedelig de neste 4 ukene for at dette ikke skal bli stående som en flott sommer, på tross av foreløpig underernæring på Sandesfjorden, Sørlandet feriesenter, saltvannsfiske, skjær, holmer og bading.

Verdens vakreste Sommerbestemor,
du mangler sånn.

Sommer1

2010-06-28T23:24:00.004+02:00

Når alt kom til alt, skulle det stå sort på hvitt: kandidaten har et godt kunnskaps- og ferdighetsnivå. Flaks at jeg ikke valgte å sy en keramikkvase. Nok om det.

Jeg er hjemme på Vestli. Cola Zero og utgåtte kjøttvarer fyller kjøleskapfryser og fryser, og jeg får fotmasasje mens jeg ser på de nyutsprugne blomstene på verandaen. De er hvite og lilla. Pur lykke!

Jeg har vært på Vestlandsturné med min kjære, og gjort nesten alle de fineste tingene jeg vet. Jeg har spist og drukket, gått tur, sparket fotball med spesialtilpassede regler, sett på fisk som svømmer bak glass og seler som vinker, kjørt den nyåpnede Bybanen i Bergen, tatt ferge, fektet mot sjørøvere med ormegress-stilker i en hageskråning, sovet under en kvist med lysende blomster, vært på muséum, og sett på fjell og hav.

Det kjekkeste med å reise på tur med Lars Olav, bortsett fra at det alltid er kjekt å reise på tur med den man liker best i hele verden, er at han elsker å prate. Han tar seg av all voksen-minglinga så jeg kan konsentrere meg om å leke. Jeg har ikke lekt så mye siden jeg var ti. Jeg har slåss med sjørøvere og brunsnegler, og jeg har vært pirat. Jeg har fått medlemskap i en trylleklubb og jeg har fått se en hel familie bli malt med magnetmaling. Jeg har klatret på steiner, vasset i iskaldt vann og kastet fallskjermhoppere ned fra garasjetak.

En uke jobb, så reiser vi tilbake til Rennesøy for å male låve.

Vi har bestilt fly.

Kommer jeg ikke velberget frem og tilbake, så vil jeg bare si: Hva var det jeg sa!

Non stop

2010-06-07T23:26:00.009+02:00

Til Christense: Har forsøkt å lese meg gjennom de mest interessante bloggpostene til fru Grung, og nå føler jeg meg uvel. Tenk om det er slik jeg er i ferd med å ende opp? Bare uten leserne.

Dette er vel det tredje innlegget jeg skriver, helt uten innhold, fordi jeg rett og slett ikke har noenting i hele verden å sutre for før torsdag, og til og med det kommer til å gå fort over. Uansett. Vi skriver jo ikke når vi har det godt, da lever vi liksom.

Fortsetter jeg å skrive ord ned på dette digitale skriveunderlaget og publisere i ny og ne, vet jeg ikke hva slags selvbiografi jeg kommer til å ha liggende på internettet. Plutselig har jeg ment noe en gang for mye, og så er det vanskelig å slutte, og jeg blir ikke lenger kvalm av å lese noen ting.

Jeg vil slå et slag for den håndinnbundne dagboken kjøpt for femogsytti kroner på den lokale bokhandel. Gjerne en med lås. En som bare skrives til meg og ingen andre får se. Legge hele bloggetiden på hyllen, takke pent for venners vakre ord, heder og ære, og om ti år tenke at dette var 2010.

Om dette blir det siste innlegget, vil jeg ytre noen siste vakre ord.

Kjære far og kjære mor: Takk for at dere lærte meg hvor viktig hjernen er og gjorde det vanskeligere å tjene til livets opphold ved å vise frem kroppen ved å gi meg non-stop så lenge jeg klarte å si hvilken farge de hadde.

Den bitre ettersmaken av alle de vakre venninnene som til og med kan ha pannelugg, er for lengst glemt. For lengst!

Sommerferie

2010-06-02T10:49:00.002+02:00

Jeg har ikke kunnet skille dag fra natt de siste døgnene, og de siste 24 timene har jeg pussig nok verken følt sult eller tørst. Da jeg hadde lagt siste hånd på bacheloroppgaven idag morges kl halv fire, var ansiktet mitt bare en grå flytende masse med flekker og kviser. Jeg så ut som jeg var nittisyv år gammel og fryktelig deprimert.

Etter 1 liter kaffe og to paracet, føler jeg det som raketter, 17. mai, julaften og bursdag.

8 dager i lykkelig uvitenhet, svevende på en kremaktig rosa sky, før sensuren faller. Så krysser jeg fingrene og håper at arbeidsinnsatsen min verdsettes.

Tårnkraner

2010-05-29T00:26:00.019+02:00

Fritt kopiert fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Bilde av flere tårnkraner

Tårnkran er en type heisekran som brukes til utviklingen av høyhus, siden den kunne frakte byggevarer på en mye sikrere og mer kostnadseffektiv måte enn tidligere.

Tårnkraner er ca. 50 meter høye og kan løfte tunge ting og sette det ned hvor som helst i en sirkel med radius på ca. 50 meter. De kan bygge seg selv opp. De løfter opp en tårnseksjon og setter den oppå den forrige og klatrer selv oppå den nye seksjonen.

Likevel synes ikke Lars Olav vi kan henge tårnkraner i stua. Han sier det ikke er en stue-ting.

Paintbrudekjole

2010-05-23T19:13:00.006+02:00

Elsker man britiske kostymedrama så har man virkelig sjansen til å vise det når man gifter seg.

Hei

2010-05-19T00:45:00.006+02:00

Bortsett fra eksamen er alt bra.

Da er det innmari treigt å skrive blogg. Det er jo ikke så fryktelig mange som gidder å lese at alt er bra. Jeg gidder egentlig ikke skrive at det er det heller.

Jeg elsker leiligheten vår, og nå spirer det i verandakassa og brudespireaen har fått små antydninger til blomster. Dessuten har jeg funnet sydama som skal lage brudekjolen min og venter på pakke i posten med skisse og stoffprøver. Jeg tror til og med jeg skal klarer å overbevise Lars Olav om at utebryllup i partytelt er fint, selv om det skulle regne litt.

Hvis ikke bacheloroppgava blir en suksess, finnes det minst fem andre ting man kan gjøre i steden for å ta master.

Nå skal jeg sove.

Hettegenser-helten

2010-04-20T00:42:00.013+02:00

Denne historien kommer bare til å bli vakrere med tiden, så jeg forteller den nå, mens den enda er nogen lunde nøktern.

På vei hjem fra lillebrors første improteaterforestilling med Improsinane, blåfrossen og sliten, oppdager jeg at det er for sent for trikk. Jeg må faktisk småløpe for å i det hele tatt rekke en t-bane.

På t-banestasjonen presterer jeg å havne på perrongen for togene som går mot øst isteden for vest. På vei over til andre siden, ser jeg at de elektroniske tavlene sier at neste tog i min rettning går NÅ, mens toget etter går om lenge! Jeg er et par hundre meter fra banen som går nå, men løper alt hva de eksamens- og improtrøtte bena kan bære meg..

På vei ned den siste trappa, hører jeg stemmen som sier at dørene lukkes, og aldri har det føltes som t-banedørene har godt saktere igjen, og heller aldri har det føltes som om min småamputerte kappgang har vært så treg.

Nå er det 20 meter igjen, og jeg får blikkkontakt med en ung mann med sort hettegenser rett før vi holder på å krasje med hverandre i trappa.

Mannen velger å gjøre alt annet enn det som forventes av han. Han velger rett og slett å opptre som superhelt! Hiver seg bakover i et science fiction/karatekid-aktig kast, og rekker på magisk vis og presse seg mellom t-banedørene. Han smiler filmstjernesmilet sitt til meg, og jeg rekker akkurat å takke pent før han forsvinner i mørket og jeg sitter trygt plassert i t-banevognen.

En ridder i skinnende sort hetterustning, møtte jeg i dag. Det skulle vært flere av dem på kvadratmila. Jeg følte meg tretti prosent mer verdifull etter redningen, og tror det i hvertfall varer frem til eksamensjobbingen begynner i morgen.

Jeg tror faktisk det var musikk i bakgrunnen også. Sånn storslagen krigs- og heltemusikk hentet fra en Hollywood-klassiker.

Det var i hvertfall storveis vakkert, og det er så langt fra noen overdrivelse!

Jeg

2010-04-18T00:38:00.008+02:00

jeg skriver blogg, altså er jeg
jeg spiser sjokolade, så blir jeg mer
jeg hyler ut av vinduet på Holbergs plass og sprenger grenser
jeg spiser en sjokolade til og sprenger en genser

Drittvasjon

2010-04-14T22:49:00.005+02:00

Drittvasjon er et nytt ord som jeg fant opp idag. Det er sammensatt av de eksisterende ordene dritt og situasjon. Det burde kanskje være nok informasjon til å forstå ordet fullt og helt, men ordet har en dobbel bunn. Det kan være en kjip situasjon, men det kan også være en invasjon av slike situasjoner, og slik bli et i mye større grad, hardt og aggressivt uttrykk.

Idag har jeg hatt en tung skoledag. Fikk noen strenge tilbakemeldinger fra en eksamens-veileder, som min sarte og enkle sjel ikke har sjans til å forstå nok til å kunne bruke konstruktivt.

Slik kom jeg til å bruke fire timer på snørr og tårer og uvettige innkjøp av blant annet lesbart sladremagasin på 3 stavelser, cola zero, mildt smertestillende medikament mot hodeverkingen som fulgte grininga, naturfargede sukkertøy og totalt unødvendig billigmaling i fargene gull, sølv og intens oransje, blant fler.

Heldigvis jobber jeg på verksted med veldig fine mennesker. Ja, jeg vil gå så langt som å si at klassen min består av kremen av kremen av kremen av norsk ung- og voksdom. Ja, vi snakker faktisk om en rosebukett av mennesker. Når en av disse rosene henger med hodet og er på vei inn i forråtnelsen, gir alltid noen av de aller vakreste rosene litt av sin næring for at den skal rette hodet mot himmelen igjen. For et vakkert bilde jeg skapte nå! Om jeg bare kunne skape like vakre bilder med malekost, sjablong, lerret og mot.

Idag var jeg den rosen som holdt på å råtne helt, men Janne, Margrethe og Birgit gjorde en voldsom innsats og fikk meg på stilk igjen. Jeg utbringer tre takk og et tikk:)

Ååå! Livet er så deilig fullt av klisjeer i denne hektiske eksamens-tilværelsen:)

Jeg lovte forresten veilederen min å komme tilbake på kontorbesøk tirsdag til uken. Det var stygt gjort, jeg kommer aldri til å gå tilbake dit. Mine medstudinner på verkstedet har lovt å holde litt utkikk og rope et kodeord vi har funnet på, hvis veilederen er på vei inn i rommet vårt, slik at jeg kan rømme. Vi har til og med hatt en øvelse og jeg har testet fluktveiene. Det gikk ikke så bra. Men når det virkelig gjelder skal jeg få det til! Uten å rive ned stoler, maleglass eller bærbare datamaskiner.

Egenreklame

2010-04-10T22:48:00.008+02:00

De siste årene har jeg jo valgt å studere til å bli faglærer i formgivning, kunst og håndverk. Det har vært veldig fint. Nå er jeg ferdig med Bachelor om to måneder. Det er ikke så fint. Jeg har lyst til å gå på Høgskolen, i den klassen jeg går i nå, bestandig. Det nærmeste jeg kommer er å søke meg videre på Master, så det har jeg gjort, men det blir likevel ikke det samme.

Masterstudiet er sikkert veldig fint, og jeg har mange gode grunner til å ville gå det, bare ikke akkurat idag. Idag tenker jeg at Master bare er masse tunge forelesninger, selvstendig skriving av oppgaver på tusen sider og vitenskapsteoriblablabla, i fare for å høres ut som en komplett idiot. Jeg får rumpeverk av di dumme forelesnings-klippklappstolene og øreverk av kjedelige forelesninger om vanskelige ting, som aldri tar slutt.

Noen tror de som legger ut nakenbilder av seg selv på Facebook står i fare for å ikke få jobb. Jeg er redd denne bloggen holder på å bli et yrkesselvmord i skrivende stund, men det får så være.

Nei forresten, jeg vil prøve å bøte litt på skadene.

Det jeg egentlig vil frem til er at jeg er redd jeg velger å gå videre på Master bare fordi jeg vil slippe å jobbe som kunst- og håndverkslærer. Jeg er ikke arbeidssky, bare litt avhengi av at jobbing også skal være bittelitt ålreit. Egentlig liker jeg å jobbe så lenge jeg har en arbeidsplass som liker at jeg kommer på jobb. Litt behov for å oppleve at jeg trengs, mestrer og er godt likt, har jeg. Ja, jeg har faktisk litt behov for at mine medansatte skal le litt av de småteite kommentarene jeg kanskje kan finne på å komme med på pauserommet også. Når dette er i boks, liker jeg å jobbe. Jeg vil faktisk se bort fra det økonomiske aspektet, og likevel dra det dit hen at jeg tror folk og jeg stort sett har et ganske stort behov for å ha en eller flere faste arbeidsplasser.

Nå er jeg straks lærer, og det er lite jeg vil mindre enn å søke på jobb som kunst- og håndverkslærer. Det er ikke fordi jeg ikke har lyst til å jobbe som nettopp det, men fordi jeg er truffet av en lammende angst for at det er en jobb jeg slett ikke vil mestre.

Det er ingenting som direkte tyder på dette utifra praksisutplasseringene mine. Jeg har ganske gode skussmål om jeg kan få si det selv. Likevel er det så mange kunst- og håndverkslærer ting jeg ikke kan i det hele tatt.

Dette kan jeg ikke:
-Tred andre symaskiner enn Bernina
-Tred Berninasymaskiner på en dårlig dag
-Stramme undertråden på en symaskin
-Stramme overtråden på en symaskin
-Sy et klesplagg til en overkropp
-Sy et skjørt uten å falle sammen i gråt
-Strikke vrange masker
-Hekle
-Legge opp masker
-Strikke et annet klesplagg enn et skjerf som blir et sjal som rakner
-Kunsthistoriens sammenheng
-Sette på en keramikkovn
-Brenne keramikk på rett temperatur
-Bruke maskinene på tre- og metallverkstedet
(dette tror jeg heller ikke jeg får lov til ettersom jeg brukte hele maskinopplæringa til å stå i et hjørne med hendene for ørene og gjennknepne øyne)
-Bruke spikkekniv uten å måtte reise på legevakta

Dette kan jeg:
-Sy glidelås på et tekstil og videre utvikle et slags penal eller en pengepung
-Male et bilde og forklare bruken av ulike fargekontraster og komposisjon
-Lage mønster til skjørt
-Trykke med poteter og tekstilmaling på stoff
-Bruke tegneprogrammet Microsoft Paint
-Tove et sitteunderlag eller en ball som jeg igjen kan klippe to snitt i, og vips så blir det en tullipan
-Gi konstruktiv kritikk
-Veilede ungdomskoleelver på en ålreit måte
-Gi en ganske grei kunstanalyse av et maleri
-Komme med ideer som ofte kan betraktes som kreative og noen ganger kan gjennomføres i praksis.

Denne avslutningen var jo faktisk litt oppbyggende. Jeg må bare la være å lese det jeg skrev før det siste. Hvis noen har startet å lese dette innlegget som har blitt altfor langt, har de garantert ikke giddet å lese ned til Dette kan jeg-delen og sitter igjen med et elendig inntrykk. Får håpe de ikke gadd å lese ned til Dette kan jeg ikke-delen heller.

Dette har jo endt ut med å bli min egen hjelp til selvhjelp og slettes ikke noen underholdningsblogg. Det får så være. Hvis ikke jeg skal være opptatt av meg, hvem skal da være det?

Oslo Rådhus, en skisse i Microsoft Paint til utviklingsprosjekt 2010

Utviklingsprosjektet, bacheloroppgave eller eksamen om du vil

2010-04-08T22:33:00.011+02:00

Planen min er å utforske en selvkomponert og litt teit teknikk som jeg tror/trodde ville engasjere helt ulike elever og motivere på tross av forskjellige ferdigheter. I hodet har jeg en tanke om at vi lar oss fascinere av å kunne kopiere et motiv gjentatte ganger for hånd, og danne mønstre eller flere bilder med en og samme figur som utgangspunkt.

Jeg vil at teknikken skal ha fokus på komposisjon gjennom farger, plassering, kontraster og flater, og ikke f.eks. på elevenes tegneferdigheter. Nå merker jeg at jeg er frustrert og ikke helt vet hvorfor jeg har valgt som jeg har, men saken er at jeg skal klippe sjablonger i plast, bruke superhelsefremmende spraylim og male på lerret. Jeg har vel tenkt at dette er rimelig rimelige materialer. Nei, jeg har vært lat og tenkt at dette er materialer og teknikker jeg har brukt før, og kan bruke, selv om jeg aldri har kombinert dem.

Dette er ganske deprimerende. Jeg har laget noen bilder, men de viser så visst ingen utvikling. De er helt like alle sammen, og teite. Nå leter jeg liksom etter litteratur som kan underbygge prosjektet mitt på noen som helst måte. Det finnes visst ikke. Hvis noen høyere makter leser dette og har kunnskap og ønske om å vise litt barmhjertighet: Led meg igjennom denne eksamensperioden og finn i hvertfall 1 bok som kan hjelpe meg til å skjønne a. hva jeg driver med eller i hvertfall b. hvordan jeg kan komme gjennom dette med ståkarakter.

Vi har kjøpt sofa idag

2010-04-08T14:59:00.006+02:00

Den er veldig god å både sitte og ligge i, prisgunstig, også ser den helt grei ut. Sofa-shopping føles bedre for samvittigheten enn klesshopping. For ikke å snakke om prøvinga, som er en million ganger hyggeligere.

Flytter

2010-04-05T14:31:00.006+02:00

Lars Olav og jeg har funnet og fått drømmeleiligheten! Hver natt mens jeg sover maler jeg de gamle kjøkkenstolene vi har fått av mormor turkise, oljer spisebordet fra mammas garasje, planter tomatplanter og gressløk i betongblomsterkassene på verandaen og maler soverommet lyseblått.

Jeg har bodd på Vestli før, fra jeg ble født til jeg var 3. Den gangen bodde jeg faktisk bare to blokker unna leiligheten vi har kjøpt nå. For 25 år siden kostet en helt ny, 120 kvadratmeter stor leilighet på Vestli trehundretusen kroner. Leiligheten vi har kjøpt nå er 50 kvadratmeter stor hvis man er positiv, og rundt 40 hvis ikke.

Vestli er omringet av fine turområder, syns jeg hvertfall å huske fra spedbarnsstadiet. Noen fine dammer, skog og lysløype til Stovner senteret om vinteren. I desember håper jeg å kunne ake meg frem og tilbake på ski for å gjøre alle juleinnkjøpene.

Det har engstet meg litt at folk slutter å komme på besøk når man bor så sentrumsfjernt, men så kom jeg på at jeg i utgangspunktet ikke er så halvgod på å invitere gjester som det er. Jeg satser på at den nye leiligheten vil bli et så trivelig, ryddig og hyggelig sted å oppholde seg at jeg både tør å invitere, og at venner og familie vil besøke oss gjentatte ganger helt frivillig.

Forrige gang jeg bodde på Vestli inviterte jeg naboguttene i teselskap med servering av vann fra rosa tekanne i rosa plastkopper splitter naken. Denne gangen vil jeg friste med aktiviteter som ikke nødvendigvis forutsetter avkledning.

Picnic ved et tjern i skog og mark, et glass vin eller en kopp te på verandaen i Anes tomat- og gressløkbeplantning og skitur med påfølgende shopping på et av Oslos største kjøpesentre, er bare dråper av hva jeg kan friste med som leilighetseier.

Hurra!

Uken

2010-03-05T00:11:00.013+01:00

De siste dagene har gått med til galleri- og muséumsvandring for innhenting av eksamensinspirasjon, et politisk korrekt og vegetarisk middagsbesøk, litt jobb, og improteater.

Jeg synes bildene til Bjarne Melgård er fine og at det er morsomt med kunstnere som boler.

Jeg er veldig skeptisk til politisk korrekt mat, men prøver gjerne å spise det. Spiser forresten gjerne det meste.

Jobben er hektisk og ustrukturert, men byr ikke gjerne livet på ting som er det? Det synes nå i hvertfall jeg, i min mangel på impulsivitet og virketrang. Men elevene naturligvis både er søte og brutalt ærlige:

Du er veldig stor og har veldig kort hår til å være 24 år.

Oi, du ligner på Jan Arild, læreren vår. Han er 1.96 høy!

Æsj, du har like stygg regulering som broren min og han er 12 år.

En vakker medstudent har vært vikar for meg i tre uker og til henne sa elevene:

Oi. Du er pen! Du ser ut som en barbiedukke! Kunne ønske jeg var like pen som deg. Du kunne vært med i Top Model.

Jeg var slem med en venninne som ville ha meg med på impro en gang i tiden, og sa at det nok ikke var noe for meg fordi jeg tross alt hadde vokst fra den der folkehøgskole-greia. Jeg tok feil, og har aldri ledd så mye som etter jeg begynte å se impro. Begynte å se impro vil si at jeg har sett det 2 ganger. Kvikksølvguttene er veldig bra!

Imorgen stikker jeg av med danskebåten til København sammen med Lars Olav. Hurra! Jeg gleder meg. Hørt at noen båte i Nordsjøen har frosset fast, og selv om det er på feil sted, hadde det jo vært moro med et 14-dagers cruise på Skagerak.

Ukeplan 2

2010-03-01T00:49:00.002+01:00

Words don't come easy

2010-02-24T18:06:00.005+01:00

Jeg har nesten fulgt planen min, med unntak av noen uforrutsette inntrufne hendelser og familiære oppgaver. Jeg har begynt å skrive oppgaven jeg skulle vært ferdig med på mandag, og jeg har tenkt en hel del på den som skulle vært ferdig igår. Det høres kanskje ikke særlig overbevisende med tanke på å foreslå denne type ukeplanlegging for andre, men jeg innbiller meg at det har vært til hjelp.

Over til en liten uinteressant betraktning jeg velger å skrive noen ord om. Jeg har som sagt begynt å skrive oppgave. Ja, begynt har jeg jo, om ikke så mye mer enn det. Jeg er klar over at følgende opplevelse ikke er min egen alene, men den muntrer meg så voldsomt opp når ting ikke går helt på skinner med oppgaveskrivingen, at jeg velger å trekke den frem idag.

Det er så himmelsk å skrive word-dokumenter i skriftstørrelse 11 med enkel linjeavstand, halvveis glemme at det er det man gjør, og så huske det igjen etter man har skrevet 10 linjer og mistet motet fordi man har fire og en halv side igjen å skrive, endre skriftstørrelsen til 12 og linjeavstanden til halvannen, slik Høgskolen vil ha den, for å oppdage at man har skrevet en halv side mer enn man trodde. Da har man plutselig bare 4 igjen.. (Dette må være bloggens lengste setning, men jeg kunne liksom ikke bryte den opp heller.)

Jeg vet det er flere av min nære og kjære på Høgskolen som liker å fortelle om hvor vanskelig de synes det er å få tekstene sine korte nok. Det har jeg ingen som helst toleranse eller respekt for.

Jeg har en ukeplan

2010-02-21T12:33:00.005+01:00

Idag er det husmoring som står for tur. Fra klokken 12, har jeg skrevet.

Da er det fint at klokken nærmer seg ett og alt jeg foreløpig har gjort er å lage denne planen.

I <3 planer
og en plan blir ikke en plan uten fargede sirkler, lyn, bygninger, sjampinjonger og tomat.

Prakis fint og Ane trøtt

2010-02-11T22:14:00.012+01:00

Dagene er så lange. Det må tungt og mye arbeid til, og jeg er sliten men fornøyd. Jeg synes at jeg er en flink kunstpedagogstudent i praksis. Sutrete, konfliktsøkende og sjarmerende elever på videregående er ingen spøk. Jeg må jobbe litt hver dag for å holde meg voksent saklig. Det føles ikke som mange dagene siden jeg var 18 selv, og det bør ikke skinne gjennom til enhver tid.

Barnslig dialog mellom Ane og kverulant 18:
Kverulant 18: Du motarbeider gruppearbeidet vårt når du sier vi skal lage skisser individuelt.
Ane: Denne oppgaven er todelt. Det er en individuell del og en samarbeidssdel.
Kverulant 18: Så du vil ikke at vi skal bruke tida på å samarbeide?
Ane: Jo, jeg synes det er flott å se hvor godt dere samarbeider. Men for at dere skal nå øverste nivå må dere også vise at dere kan arbeide på egenhånd.
Kverulant 18: Nå bare gjentar du deg sjøl!
Ane: Nei, du gjentar deg sjøl!
Kverulant 18: Nei du!
osv.

Det tok en time å gjenopprette en dråpe respekt, men med denne eleven hadde det ikke vært vanskelig å starte en skikkelig tåpelig krangel.

Så, min flotte, bortskjemte og håpløst kverulerende lillebror: Takk for at du bestandig har brukt altfor mye tid på å diskutere fullstendig udiskutable ting. Det viser seg altså at de evigvarende bilturene hvor du ikke kunne holde munn et sekund, kanskje allerede kan ha vært gull verdt for meg i praksis.

Respekt, bror.

Avisa

2010-02-04T13:45:00.004+01:00

Man blir nesten nødt til å få seg noen nye fritidssysler når man flytter til landsbyen for en kortere periode. Det er jo tross alt over en kilometer til nærmeste bekjente. Fast samfunnskritiker under spalten publikums røst i Ringblad er en fantastisk hobby. Ja, hadde jeg vært rik skulle dette blitt min faste heldagssyssel. Hvis noen fra forbundet for norsk rettskriving skulle lese avisinnlegget, beklager jeg på det sterkeste skrivefeilen innslip som selvfølgelig skal være innslipp.

Yes, jeg er fjorten og samfunnsengasjert igjen!

Hvis noen skulle være interessert i å ta en nærmere kikk på Mortensrud kirke arrangerer jeg matpakketurer, sånn for meg selv.

Lubben guttunge med reggis og svoger-Mike har formgivingsklubb på Hio

2010-01-24T03:29:00.005+01:00

Første Hønedag

2010-01-12T21:18:00.007+01:00

Det gikk så bra idag og var så fint å være tilbake på favorittskolen. Ida og Gro er kjempefine å observere med. Jeg er glad for det. Nå klager jeg ikke på noe annet enn guttesveis og regulatoren i munnen.

Mamma er formann i borettslaget hvor hun bor og må ta imot telefoner og ringe folk for å få ting fikset når det trengs. Idag fikk jeg være med å se kokvarmt vann som sprutet høyt opp i taket fra et rør i fyrrommet i blokka ved siden av. Det var spennende, ganske skummelt og bråkte veldig. Det minnet litt Titanic, filmen fra 1997, når vannet fosser inn i gangene og Kate Winslet prøver å finne Leonardo. Jeg turte ikke gå inn i rommet og synes ikke det virket så lurt heller. Det hørtes ut som om røret kunne eksplodere når som helst. Det kunne nok ikke det, men jeg har ikke hørt på sprutende rør tidligere og da kan de nok virke farligere enn de er.

Imorgen skal jeg trimme på treningsrommet i borettslaget. Det er det ingen andre som gjør, tror vi. Det er en tredemølle der som man må gå igang selv og som plutselig stopper og flere andre apparater som nesten fungerer.

Før jeg avslutter idag vil jeg skildre en episode til fra dagen idag. Jeg har et nytt par med strikkede rosa votter. Ikke en sånn prangende rosa farge som synes på lang avstand, men en sånn gammel, dempet farge. Idag morges hadde jeg dårlig tid til bussen, faktisk så dårlig at jeg måtte løpe etter den et lite stykke. I hektisiteten mistet jeg en vott på veien, men tenkte at det faktisk var verdt en vott å rekke første skoledag. Jeg tenkte en del på votten mens jeg var på skolen og lurte på om den ble påkjørt mange ganger mens jeg var borte fra den. Ville jeg finne den igjen når jeg kom hjem?

Da jeg kom hjem lå den ikke i veien og jeg regnet den som tapt for all fremtid. Her er det nok på tide å nevne at borettslag kan ha sine nysgjerrige naboer som følger med på alt som skjer. I aller høyeste og litt for store grad kanskje. Jeg kjenner ingen av beboerne i dette borettslaget bortsett fra mamma og ektefellen, og de var på jobb da jeg dro med bussen idag morges og kom først igjen en time etter jeg var hjemme.

Til poenget: Votten hang ved inngangsdøren til mammas leilighet, tydelig hengt opp av noen som visste de plasserte votten hos dens eier. Jeg er lettskremt og fikk raskt assosiasjoner til skrekkfilmer hvor hovedpersonen(e) blir forfulgt av psykopatiske drapsmaskiner som i I know what you did last summer. På tide å enda en gang minne om at jeg ikke har hilst på en sjel i dette borettslaget. Ingen som ser meg burde vite at jeg er mammas datter. Så like av utseende er vi ikke. Bare det at noen sitter og følger med på når jeg løper etter bussen og får med seg at jeg mister votten min klokken 07.32 en tirsdag morgen er en litt ubehagelig tanke. At de klarer å koble votten til min mors hustand er foreløpig vanskelig for meg å forstå. Det må være en Sherlock eller Poirot her omkring, eller en gal drapsmann.

Nytt innelgg imorgen hvis jeg rekker, orker og ikke blir tatt av Vottebringeren.

Tilbake til Hønefoss videregående

2010-01-11T11:38:00.006+01:00

Imorgen starter en ukes observasjon av mine tidligere læreres undervisningsmetoder og pedagogiske håndtering av meg selv og mine klassekamerater for 6-8 år siden, og selvfølgelig da også obervasjonen av meg selv og klassekameratene.

Det må bli en spesiell erfaring, forhåpentligvis også en god. Jeg ser frem til dette, men denne gangen er det også naturlig å se tilbake.

Det er rart å kjenne øvingslærerne sine fra før av. Det er to lærere jeg likte veldig godt forrige gang jeg kjente dem, heldigvis. De ga meg stort sett gode skussmål, men er nok også i større grad enn jeg bør være glad for, klar over mine svakheter.

Bildet over har ligget på nettet i 7 år og var lenge det første som kom opp når man søkte på mitt navn, til min store fortvilelse! Nå som jeg har utlevert meg selv i årevis dukker det heldigvis ikke opp like lett. Det viser i sin hele og fulle grusomhet at det var liten tvil om at klasse 2tfa var et lystig og humoristisk innslag, enten de ville være det eller ikke. Der legger jeg til at jeg som regel ville. Om det var lurt merker jeg vel i løpet av uken.

Tannlegen

2010-01-04T12:28:00.003+01:00

Vil ikke til tannlegen.

Tenk hvis de må trekke tenner!!? Det har jeg alt for lav smerteterskel til. Pleier å få narkose for sånt jeg. Tviler på at Bislett tannklinikk har anestesilege.

Jeg er så nervøs at jeg har gått inn på sølete støvletter for å skrive dette innlegget. Lars Olav er kjempesur og sier at man ikke går inne med uteskoene om vinteren. Kanskje jeg skal minne han på at han ikke skal bruke utestemme inne for å kjefte på stakkars urolige meg.

Har tatt mine forhånsregler og kjøpt tre poser med tyggefrie supper som jeg ikke tror jeg liker, og sett på butikkmannen med tårevåte øyne. Tror han forstod alt sammen. Han har sikkert hatt reggis sjøl.

Nå er det slutt. Nå er jeg Adrian 13 med kort hår og reggis. Jeg skal love kvisene kommer krypende og overtar siste rest av livet og ansiktet mitt over natta. Dunene på overleppa trenger jeg ikke akkurat vente på.

mer eller mindre hår

2010-01-03T12:25:00.006+01:00

Det har vært en fin men trist jul. Er i leiligheten i Oslo for en kort stund, før jeg reiser tilbake til Sørlandet.

Etter at jeg kom hjem har jeg valgt å klippe av meg alt håret, selv om dette som vanlig ikke var planen eller ønsket. Tror den mannlige frisøren, som forøvrig lignet altfor mye på en dårlig kjærlighetsshistorie fra et halvt tiår siden (faresignal?), deltok i klippingen av de såkalte tyskertøsene etter andre verdenskrig.

Jeg hadde til og med et fotografi av en frisyre med meg, et bilde jeg har brukt før som ga helt andre resultater den gangen. Hva gjør jeg galt? Kan man rope STTTOPPP!, og kaste seg ut av frisørstolen når man skjønner det bærer galt frem? Da er det jo for seint uansett.

Forresten passer håret godt til det nye imaget mitt: Guttunge på 13 med reggis, ti kilo overvekt derav brystpartiet og uten øyenbryn.

Det er ikke så nøye, så lenge du ikke får det i øyet

2009-12-18T10:34:00.005+01:00

Har vært influensasyk og forkjøla siden 6. desember og synes det er kjempepraktisk. Jeg har sluppet å jobbe med fordypning i stofftrykk på skolen og får istedet jobbe med hele seksukers-prosessen over den første uken i januar.

I kveld er det julebord i Hegdehaugsveien-kollektivet. Jeg våknet opp med øyekatarr - sammenklistrede, røde og rennende øyne, og det passer jo veldig bra! Jeg trengte nemlig noe som kunne krydre opp det sorte antrekket mitt, og planen var faktisk å finne noe skikkelig julerødt. Nå håper jeg bare fargen holder seg utover dagen!

Nå skal jeg hoppe i dusjen å gjøre meg klar til å gå på arbeid, og da er det så godt å tenke på at det blir så pent ute når det er tjue minus grader.

God jul!

(illustrasjonsfoto, ikke mitt øye.)

Familie

2009-12-10T15:47:00.004+01:00

har jeg. Forrige helg hadde mormor bursdagsfeiring og Lars Olav og jeg brukte anledningen til å ta en førjulsferie på Hadeland. Der var kilosvis med snø overalt og jeg fikk mulighet til å føle litt på den julestemningen som kan være vanskelig å få i Oslo sentrum. For meg i hvertfall.

Fredagen, kvelden før feiringen, hadde vi tv-kveld med Nrk. Vanligvis er jeg ingen stor tilhenger av Beat for beat, men det er helt ok bakgrunnsunderholdning og mormor liker det godt. Ja, men denne gangen ble det litt spesielt, til og med for mormor.

"Er ikke det French og Moland? Dissa fangene i Kongo. Det ligna da veldig? Stakkars gutter."

Jeg tror jeg har nevnt tidligere at jeg ikke er glad i og god på voksenselskap. Jeg synes det er fint å lage mat og spise mat og ordne ting, men jeg er ikke flink til å sitte lenge i en sofa og snakke om trivielle ting. Det er jo sånn man gjør i slike sammenhenger. Heldigvis er det vel lite kjæresten min liker bedre og er flinkere til enn akkurat det, så der utfyller vi hverandre godt.

Nei, jeg liker best å leke, og heldigvis har jeg to nydelige kusiner i litt mer lekbar alder enn mormor. De synes at det er morsommere med en kusine som brenner stjerneskudd, lager julekort av strømpebukse-esker og bygger snømormor, enn en som drikker kaffe og prater om voksenting. Ja, heldigvis!

Mer sosialpornografi

2009-12-02T23:32:00.017+01:00

Det gir jo mersmak, merker jeg. Litt vanskelig for meg å ha kjæreste som blir intervjuet på vg-nett samtidig som jeg driver denne usle bloggen som har knappe ti lesere på gode dager. Ærlig talt!

Jeg hadde bestemt meg for å ikke gjøre denne bloggen til en vektblogg. Likevel merker jeg at vekttapmisjoneringen ligger mitt hjerte litt for nær om dagen til at jeg helt klarer å la være. Skummelt, for plutselig sitter jeg litt for godt tilbakelent i en knekt sofa fra IKEA igjen, med chips strødd over fanget og cola i håret,

men den tid den sorg.

Jeg skal i allefall holde meg under fettsmertegrensa til over bryllupet, eller det er i hvertfall planen. Hun som alltid pleide å sitte i telefonen ringte meg igår og sa at kameraten hennes hadde truffet meg og lurte på om jeg prøvde å komme inn i en sånn Kathrine Sørland-brudekjole. Det syntes jeg hørtes så fint ut at jeg nesten gråt litt. Selvfølgelig bare nesten. Jeg vet ikke en gang om han faktisk sa det eller om det var telefonjenta som fant det på fordi hun er glad i meg. Det var uansett like fint.

Altså, en sånn Kathrine Sørland-kjole ville fremdeles bare fungert som en leggvarmer eller et lommetørkle, men jeg har bare ti kilo igjen til jeg har en vanlig kroppsbredde (høyden er jo forkastelig, men det er det lite å gjøre med), og det synes jeg godt jeg kan feire litt.

Kampen mot sosialpornografien er herved gitt fullstendig opp. Jeg er altfor oppmerksomhetssyk og jeg elsker når folk sier at de kan se at jeg har gått ned i vekt. Jo mer oppspilte de ser ut i de pene ansiktene sine, jo gladere blir jeg! Det samme gjelder ikke hvis jeg legger på meg igjen, da vil jeg helst være helt i fred med det til jeg kommer på andre tanker. Skulle noen bli skikkelig bekymra er trikset å ta mange svært lite flatterende fotografier av meg og vise meg dem, fotografer meg gjerne mens jeg spiser og fra froskeperspektiv.

På forhånd takk!
Ane -30, ganske glad og veldig selvsentrert

Julekalenderen

2009-11-29T23:15:00.008+01:00

Da jeg foreslo at Lars Olav og jeg skulle lage julekalendere til hverandre, var det i grunn bare fordi alle andre kjærestepar jeg snakket med sa de skulle gjøre det. Det høres jo unektelig rimelig romantisk ut, og jeg bestemte meg for at jeg uansett kunne foreslå det, slik at jeg kunne ta opp temaet 30. november, late som jeg hadde en ferdig kalender og bli skuffet over at han hadde glemt hele prosjektet. Litt ekstra drama i julestria:)

Dessverre ble jeg nødt til å la meg slå ned i støvlene da Lars Olav kom hjem med den nydeligste kalenderen i kvinnens minne, igår kveld. Han har tydelig brukt flerfoldige timer på å snekre sammen en fantastisk tegne, klippe og lime-kalender i filt. Byggeprosjektet har kostet så mye penger at jeg tror det blir slunkent med kalendergaver. Det gjør ingenting, fordi jeg blir mer enn glad nok bare av å se på den.

De små detaljene Lars Olav har lagt til eller det som egentlig ser litt annerledes ut enn bildet på esken, er det fineste av alt!

Kalenderen Lars Olav har laget til meg:

Bildet fra pakken:

Litt omplasseringer er gjort og det er tydelig at kjæresten min har en estetisk sans som glatt overgår kalenderpakke-oppfinneren! Hvorfor skal en mus være like stor som en nisse? Det ser dumt ut. Nissen på taket og engelen er borte, det ble for mye jobb med altfor dårlige maler å tegne etter. Det er fint, for jeg liker smånissene mye bedre og synes ikke engler passer inn i dette nisselandet.

Jeg elsker elgen som Lars Olav ubevisst(?) har gitt en ørepiercing og et litt mer intelligent utttrykk med ekstra avstand mellom øynene og fylde i kinnene. Best av alt er likevel nissene, der den ene har fått en altfor stor lue og den andre har tatt av seg skøytene og nå går barbeint på isen. Jeg smiler hver gang jeg ser på dem:)

Lars Olavs nisser:

Nissene på pakken:

Jeg sa jeg likte nissene best, men en detalj på døren overskygger til og med nisser:

:)

Snart klart

2009-11-24T23:53:00.006+01:00

Klipper og limer i papp og plast i steden for å gjøre lekser.

Julemarked

2009-11-16T22:56:00.006+01:00

Jeg håper kjentfolk som befinner seg i hovedstaden 28. november er smarte og tar seg en tur innom Julemarked på Blå. Julemarked er veldig koselig og de har nystrikkede sokker, brukte klær, briller, bilder, smykker og massevis av fine julegaver!

Dessuten har de meg og Synne akkurat denne dagen. Det gir jo minst ti ekstra poeng tør jeg påstå. Jeg er litt usikker på hva vi i helhet har å tilby, men jeg vet i hvertfall at jeg i delthet har laget en haug med kunstferdig ørepynt. Kanskje ikke noe for enhver smak, men forhåpentligvis noe for en sær smak.

Til julemarkedet

2009-11-11T19:01:00.019+01:00

Vanvittig til blogging om dagen. Min oppmerksomhetsyke ser ingen grenser! Denne gangen legger jeg uansett ikke ut link på facebook, ja, i hvertfall ikke så lenge interessen på siden viser seg å være ok. Det pleier den ikke være, så da reklamerer jeg sikkert litt på facebook likevel. Jeg merker at all denne bloggingen og reklameringen min har lite samsvar med mitt tidligere engasjement for fremming av janteloven. Dette er bevisst fra min side, selvfølgelig, fordi alle liker å lese om vanlige folks svakheter og mangler. Mine er blant mange at jeg gjerne jekker litt opp og ned på moralen dersom jeg vinner på det selv.

Synne har fått meg med på å betale for en salgsbod på julemarkedet på Blå, hvis det er ledig plass. Det betyr at vi skal lage ting og selge dem en søndag før jul. Hun tok meg med ideen idag og jeg kastet meg uti. Det gjør jeg sjelden.

Jeg har allerede startet verksted ved kjøkkenbordet og funnet opp en fantastisk, pompøs og deilig juletrekuleøredobb og en mindre pompøs men mer klingende julebjelleøredobb. Stoltere har jeg ikke vært på dagesvis, så dette er stort. Jeg har blødende sår på fire fingertupper, men det er heldigvis ikke de samme som brukes mest i touch-metoden.

Kjeve del 2

2009-11-09T16:02:00.004+01:00

I mars skreiv jeg om kjeven min som er så skeiv. Idag var jeg på Odontologisk fakultet som både er en utdanningsinstitusjon og et pasientbehandlingsted. Der var det veldig mange forskjellige steder og folk å forholde seg til, og som de skrev i brevet jeg fikk på forhånd, tok det tid.

Først var det en veldig blid dame som skulle ta bilder av meg. Jeg trodde bildene var sånne vanlige som tannpleieren pleier å ta inni munnen, røntgen som det heter, og det skulle jeg forresten også ta. Først skulle hun likevel ta noen Mug shots, sånne bilder som de tar av folk når de blir arrestert i USA. Et rett forfra når jeg var sur, et når jeg var blid, et hvor jeg skulle ha en svær ispinne på tverrs i munnen, og som gjorde at jeg lette litt rundt på veggen etter det skjulte kameraet, og to profilbilder, et fra høyre side og et fra venstre. Puh! Så fikk jeg noen svære plastikkhåndtak eller -munntak som jeg skulle holde inni munnen og brette den vekk så hun kunne se tenna og tannkjøttet, og ta bilde.

Jeg lurer på om jeg haddde klart å la være å låse meg inn på fakultetet med venner på nattestid for å kikke på sånne bilder dersom jeg var tannlege. Det må jo være hysterisk. Tenk at de sikkert har sånne syke munnbilder av folk fra krigens dager og kanskje enda lengre tilbake. De kan jo ikke kaste dem så lenge menneske bak tenna lever?

Det er nok en god grunn til at jeg ikke er tannlege ser jeg. Det forstod jeg også da jeg møtte sjefstannlegene mine idag, en tannproffesor og en kirurg. Sånne mennesker jobber nok med ting de synes er fryktelig spennende og tjener nok penger til alltid å være blide. Det er litt fint.

I det sekundet jeg kom inn på "kontoret"/tannrommet deres oppdaget jeg at det var vanskelig å få øyekontakt. Som en dame på nærmere to meter er det ikke første gang jeg har opplevd dette, men denne gangen var det rett å slett fordi det ikke var meg men tennene mine de hilste på. Jeg rakk ikke sett meg ned før to menn stod med alle hendene sine inni munnen min. Gledesutbrudd og fascinasjon i alle retninger, og hadde jeg ikke forstått bedre hadde jeg kanskje følt meg litt sjekket opp. Neida, det har seg nok slik at hver ujevne tannstilling er for tannlegen som lerretet for kunstneren.

Før jeg gikk rakk de også å poengtere at haka mi hang altfor langt til venstre og at det fikk de uansett gjort lite med, bare så jeg visste det. Jeg sa jeg kom til å overleve så lenge den ikke stengte for hørselen på det venstre øret. De rakk faktisk også å poengtere at det var bra jeg var så "ehh.. robust, ehh, stor, ehhh, kraftig med god beinbygning" og at det var bra når de skulle knekke kjeven min fordi den lettere ville gro. Jeg poengterte at jeg ikke garanterer at beinbygningen min er sterk bare fordi jeg har ekstra spekk. Trenger den være det? Skal trøsten min være "jeg er tjukk så dette går bra", når jeg ligger å venter på at narkosen skal virke?

Ellers fikk jeg se min egen hodeskalle på røntgen idag. Det har jeg aldri opplevd og det føltes godt. Jeg tror mange av oss ikke helt innser at vi har en skalle før vi ser den. I hvertfall var det en aha-opplevelse for meg.

Hvor er alle helter?

2009-11-09T00:00:00.005+01:00

Ja, så var jeg ferdig med Arkitekturfordypning og på tirsdag starter fordypning i ulike stofftrykkteknikker, eller Design 2 som de kaller det her omkring. Hva i alle dager jeg holder på med kan jeg ikke svare på. Holder jeg på å bli kunst- og håndverkslærer? Altså, sannsynlgivis ikke. Det finnes jo ikke særlig mange jobber å kaste seg over.

Jeg liker godt å undervise, det er jo en god måte å få dekket behovet for oppmerksomhet på. Nei, forresten ikke nødvendigvis, men det kan det jo bli.

Kunst- og håndverksaktiviteter liker jeg som regel, men det gjør jo alle. Innimellom er jeg flink nok, sånn til å male og male og sånn. Bortsett fra det ligger jeg som regel på 10-12 års stadiet. Særlig i pirkearbeid, og selvfølgelig spikking.

Når vi skal velge fordypningsfag blir jeg like kvalm som jeg ble før gymtimene på ungdomsskolen. Hadde jeg bare hatt noen flere områder jeg kunne briljere litt i, tenker jeg. Den ene fagbolkpresentasjonen følger den andre og jeg oppdager at den eneste grunnen jeg har for mitt endelige valg er praktiske hensyn som: Jeg tror jeg forstod denne oppgaven og kanskje har jeg fått et hint om hva som forventes av meg, dessuten hadde den et tema og det er jo en god start. Eller: Jeg synes ikke hun læreren virka skummel, så det velger jeg. Det kan også spille litt inn at noen av de jeg kjenner godt velger faget. Som på Folkehøgskolen da jeg byttet fra klesdesign til skriveverksted fordi jeg ville være med Amalie, min folkehøgskoleforelskelse.

Tilbake til stofftrykk. Det blir nok bra. Trykk og trykk så blir det alltid noe artig av det før eller siden. Egentlig gleder jeg meg litt, jeg kunne bare ønske vi slapp å velge. Når jeg velger fag må jeg jo late som jeg er så god i stofftrykk at jeg hadde god grunn til å velge nettopp det.

Litt dumt å måtte blir den første som går ut av denne skolen med papirer på at jeg er kunst- og håndverkslærer, uten å kunne hekle, veve eller strikke vrangt. Ærlig talt: Jeg representerer alt det lille som er igjen av husmorskolen og jeg kan ikke en gang fore familien på hjemmestrikk og hekleduker.

Verden har gått for langt. Nå legger jeg meg og sover så fort Lene-Alexandra er ferdig med å synge på reprisen av Beat for Beat.

Skyr

2009-11-03T16:07:00.006+01:00

Skyr er i følge skriften på begeret et herlig lite måltid, godt med god samvittighet, og fettfri, proteinrik og uten tilsatt sukker. Ja, en boks har faktisk bare 101-106 kalorier (næringstabell). Musikk i mine ører! I hvertfall nå når jeg vet den smaker så godt som sommer i tillegg. Det er ikke akkurat yoghurt selv om det ligner litt og finnes på samme sted som yoghurten i butikkene. Derfor er den heller ikke suppete og slimete sånn som mange av yoghurtene med lite fett og sukker kan være. Den ligner mer på kesam og er nesten litt sånn fromasjaktig og ganske tjukk. Den kan være dessert eller niste eller hva man vil den skal være. Man kan ta 1, eller man kan ta 10 hvis man har god økonomi! De kostet fjorten kroner og nitti øre pr stykk på Kiwi igår. Den er visst populær.

Begerne har skje i lokket og kommer med disse smakene:

• Skogsbær & vanilje
• Jordbær & granateple
• Bringebær & granateple

Linje 5

2009-10-31T01:24:00.005+01:00

I sommerferien skrev jeg at jeg planla å bruke noen fridager til å reise alle t-banelinjene i Oslo. Hva kan jeg si? Ideen var nok større enn ønsket om å gjennomføre. En uke etter jeg skrev om prosjektet ble linje 5 mellom Storo og Vestli stengt. Årsaken til linjestenging var at holdeplassene og skinnegangen på strekningen skulle pusses opp. Dette er t-banelinjen jeg er mest glad i og kjenner best fordi jeg reiser på den frem og tilbake til jobb. Det at den ble byttet ut med en liten buss stappet til bristepunktet mellom Tøyen-Vestli, kan klart ha vært det som dyttet meg av prosjektet. Det var jo tross alt her jeg ville prosjektet skulle begynne.

På tross av prosjektnedleggelsen min gledet jeg meg til å oppleve resultatet av flee måneders arbeid. Dessverre ble jeg mest skuffet da jeg tok min første tur. Man må se godt etter for å se forskjell, noen nye lykter og litt blank asfalt er det mest i øyenfallende, men det kan være den største jobben er usynlig for dama på banen og mannen i gata.

En ting er jeg likevel veldig fascinert over. Det har dukket opp 3 helt nye stasjoner med for meg hittil ukjente stedsnavn: Croi, Pomm og O-bekk. Samtidig kan det se ut som stasjonene Grorud, Rommen og Vollebekk har forsvunnet. Disse stasjonene har jeg ikke hatt bruk for foreløpig, så for meg er det igrunn helt greit. Kanskje var det ingen andre som trengte dem heller.

Noe sier meg at en skiltmaker/skiltbokstavlimer(!?) står arbeidsledig etter denne sommeren og at jeg kommer til å oppdage mange nye og spenstige stedsnavn i Groruddalen fremover. Jeg håper bare de som har lekt seg med skinnegangen hadde litt lengre erfaring, og at jeg kommer meg lenger enn til Croi neste gang jeg skal på jobb også.

Vått

2009-10-25T19:46:00.004+01:00

Jeg liker denne

2009-10-23T13:24:00.002+02:00

Vernissasje

2009-10-23T01:38:00.003+02:00

Hver torsdag dette halvåret har jeg hatt en ekstrajobb som går ut på å lede kurs i søm og design for 4.- 7. klassinger på en skole i utkanten av Oslo. Idag var det "semifinale" med høst-vernissasje, catwalk, fruktbrus og fylte kjeks (fra firstprice)og masse små og noen store representanter fra kursdeltakernes familie- og vennekretser.

Deltakerne har jobbet med to oppgaver i løpet av de siste to månedene. Den første gikk ut på at de skulle sy og dekorere sin egen bandana og i den andre oppgaven skulle enkle hvite t-skjorter redesignes.

I første avsnitt skrev jeg at vi hadde catwalk idag, men det er ikke helt sant. I bestefall kan vi kalle det catrun og det på tross av at vi er strenge på at Inne går man, ute kan man løpe! Hvis noen skulle lure på hvorfor vi ikke har formet denne regelen på denne måten: Det er ikke lov å løpe inne! Så er det fordi det innbilles meg og mine medsøstre at man kan få noe kjempepositivt og koselig ut av alle regler hvis man former dem på den koselige Vi gjør dette!-måten og unngår ikke-ne. Dette er sånn latesomlurebarna-kosepedagogikk som er lett og følge, og positiviteten bør som kjent ingen grense ha.

Akkurat på denne skolen vi nå holder til, er vi likevel ikke helt sikre på at det beste vi kunne gjort var å komme inn med kvart innlært kosepedagogikk. Nå har vi i det minste forsøkt og sett at grenser og disiplin kanskje trengs i litt større grad enn våre Her respekterer vi hverandre og snakker rolig og hyggelig sammen-regler. Selv om tanken for to måneder siden var god.

Sånne kunstpedagogstudenter lærer også noen fine teknikker på hvordan man til enhver tid skal se eleven, for eksempel ved å hilse på alle elevene i det de kommer inn i klasserommet og holde elevens blikk til eleven selv slipper. Dette skal gjøre eleven trygg. Det var selvfølgelig min fantastiske idé å videreføre denne lærdommen til dette Søm/Design-kurset. Det jeg ikke visste var at de 25 elevene det var plass til på gruppen bare var en tredjedel av de som dukket opp første kursdag. Elevene hadde ikke fått vite om de var tildelt plass eller ikke på forhånd, slik de skulle fått. Martine og jeg brukte det første kvarteret av de to første kurstimene på å hilse, gjenta navnet og holde blikket til 75 elever, mens mødre med barnevogner ventet på å få vite om barna deres hadde plass på kurset. 50 av elevene gikk hjem etter første halvtime og de vil bare huske oss, hvis de ikke allerede har glemt oss, som de to hilsesyke, flakkende kursdamene med kaldsvette hender som uttalte alle navnene feil og som de aldri kommer til å treffe igjen på tross av at de kastet bort et håpefullt kvarter av livene deres.

Ja, det ble i grunn mest om starten og lite om semifinalen idag. Den var kaotisk og interessant. Godnatt.

Trening, helse, trivsel

2009-10-13T19:54:00.009+02:00

400 kroner kastet ut av vinduet som kunne finansiert mat eller krykker eller en ku til noen som virkelig trengte det. På en annen side kan det hende treningsrommet på Hio er hyggelig tidlig om morgenen, ikke virker så trangt og kanskje alle de godt og vel ferdigtrente fotballgutta sover da?

Noe værre enn å snuble meg bare halvveis fremover på tredemølla med den nyinnkjøpte joggebuksa mi i størrelse STOR til 79 kroner fra Sparkjøp ved siden av en av de pannebånd- og superhotjoggingsuit-bekledde muskelskjelettene, er vanskelig for en selvsentrert, biaktiv i-lands jente som meg å tenke seg. Så 400 kroner eller ei, jeg gjør ikke store innsatsen for å innkvarteres i treningsmiljøet på Hio, i hvertfall ikke så lenge alle først takker ja før så å avslå invitasjonen min om å bli med.

Nå er jo dette prosjektet noe idiotisk i utgangspunktet. Ane har tross alt nok treningsutstyr til å starte treningsstudio i leiligheten. I løpet av de siste tre årene har jeg anskaffet ergometersykkel, balansebrett, stepmaskin, treningsspillene Wiifit, Wiisport og Wiiactive på Nintendo, i tillegg til flere treningsvideoer. Jeg har brukt nesten alt sammen, men tydeligvis ikke nok. Det fungerer jo godt når man vil og gidder. Særlig å se på forskjellige amerikanske fatcamp-programmer og trene samtidig. Det er pussig hvor lett det er å tråkke på sykkelpedalene mens Rachel fra statene ruller seg over på siden for å vise frem liggesårene sine, med elleve tomme doggybags som en gang inneholdt friterte kyllingklubber og Mctriples liggende på nattbordet og bare halvveis gjemt under senga. Hun har ventet på operasjon i 16 år og lagt på seg cirka 26 kilo den siste uka. Enda har hun ikke fått operasjon, men nå skal hun få være med på nysatsingen Den store slankeoperajonen på tv 3 og hele verden skal få følge med på operasjonen live i beste sendetid. Ikke akkurat underholdning, men god treningsmotivasjon. Takk for idag.

Mørkhåret nøkkelbærer på tv i steden for trening

2009-10-12T17:02:00.010+02:00

Idag låste jeg kjæresten min inne i leiligheten, stjal nøklene hans og dro på byvandring med klassen. Ikke særlig pent gjort, men jeg fikk straffen min senere på dagen da to damer fra ungdomssatsingen Washera på tv 2 fikk meg til å se ut som en idiot på tv. "Hva er ditt kallenavn på det kvinnelige kjønnsorgan?" er ikke spørsmålet jeg har mest lyst til å besvare på riksdekkende fjernsyn, og heller ikke spørsmålet jeg vil svare på ved å si "NEEEI!" og stikke av, tåpelig knisende, når det først er stilt.

Kjæresten min skulle vært på jobb og ha åpnet en forelesningssal da han forstod han var innelåst i leiligheten. Heldigvis fant han noen som kunne åpne den for seg, slik at jeg slapp å være pinlig klar over at jeg hadde sørget for at omlag 100 jusstudenter hadde mistet en forelesning. Ikke verdens undergang kanskje, men jo, nesten.

Imens Jusstudentene stod ute og frøys stod jeg på St. Olavs plass og latet som jeg var en svensk billedkunstner. Hvis Tv3s Fear Factor går tomme for ideer om hva de kan utsette folk for som er både smertefult og nerveknusende, så foreslår jeg formidling av Lysfontenen i rundkjøringen på St. Olavs plass, klokken ni om morgenen i minusgrader og ikke som en selv, men som billedkunstner Sven Påhlsson.

Jeg har farget håret og visste ikke at jeg angret før jeg så på Washera tidligere idag, og som nevnt tidligere var det ikke det eneste jeg angret på da jeg så meg selv på tv. Noen sånne oppvåkninger trenger man kanskje noen ganger. Jeg gikk i hvertfall sporenstreks til Høgskolen for å teste ut det nye "abonnementet" mitt på treningsrommet i kjelleren på skolen. Jeg fikk eget nøkkelkort og noen flere kort som man må ha i tilfelle noen skulle mistenke meg for å smugtrene der. Det trengs sikkert, selv om trening må være det aller siste jeg kommer til å gjøre i smug.

Gutta i resepsjonen på Anna Sethnes hus forklarte hvor på huset treningsrommet lå og jeg fikk med meg at det lå i en kjeller. Overraskende nok tror jeg også at jeg fant fram til det, men sannsynligvis var det ikke riktig likevel ettersom døren var låst og det ikke fantes noe sted og putte inn et nøkkelkort. Jeg prøvde til og med å putte det inn i nøkkelhullet og dørsprekken i mitt desperate forsøk på å få løpe på bånd og løfte vekter.

Best liker jeg når trinne, blide og rødmussede damer med hennafarget hår sitter i resepsjoner. Guttene jeg nevnte i avsnittet over passer dårlig den beskrivelsen. De var litt skumle, kanskje litt avvisende (eller jeg litt skjør) og de syntes nok jeg stilte noen litt dumme spørsmål, som: "Kan jeg få se på det treningsrommet nå?" etter å ha betalt for nettopp å bruke det treningsrommet så mye jeg vil. Uansett så turte jeg ikke spørre en gang til om veibeskrivelsen og gikk det man kaller slukøret hjem. På veien hjem kjøpte jeg is.

Imorgen skal jeg prøve på nytt og denne gangen håper jeg hennadamene er tilbake bak skranken.

Savn

2009-10-06T23:14:00.017+02:00

Joda, jeg har noe å komme med likevel: Jeg savner Fkh2 som jeg aldri før har gjort det, hvert eneste vakre minutt vi hadde og hver eneste fine sjel. Spesielt savner jeg dere fra A-klassen som har kastet loss og befinner dere tusenvis av mil fra HIO. Som jeg ønsker at dere alle skal være i det samme klasserommet i morgen når jeg kommer på skolen.

Joda, jeg har full forståelse for at dere må ha tid til å finne dere sjæl og utforske den store verden. Men jeg synes ikke det er litt greit en gang hvis dere har det så gøy som jeg tror dere har det og ikke savner gamleklassen like mye som vi, i hvertfall jeg, savner dere.

Arkitekturklassen er fin og snill og hyggelig og koselig og grei og flink og alt som måtte være positivt, men den er ganske liten og det er bare jeg som snakker (i hvertfall når man ikke skal snakke).

Ida: Kom hjem! Jeg vil ha klem, tullprat, sutring, latter og gøy. Benny: Det er ingen her å synge og prate piss med, jeg orker ikke mer! Stefan: Hvem skal være umoralsk enig med meg i meningsløse debatter og hvem skal jeg kjefte på når du sørfer med franskmenn? Frank: Jeg trenger fine, gode, positive deg! Åshild: Du kan ikke ta med all sommerenergien og skravlinga di og bare reise, her er det snart vinter! Iselin: Det er ingen her som stryker meg på håret og beskylder meg for å være ond på samme tid, jeg trenger deg!

Og til alle dere som er her, men som jeg likevel ikke ser, jeg savner dere alle sammen! Anette: Takk for at du møter meg til lunsj og inviterer meg på klassebesøk, og takk til de 6 andre som valgte arkitektur, hadde vært trist å være helt alene.

Ingenting

2009-10-06T19:13:00.004+02:00

spennende eller morsomt å bidra med om dagen, verken til denne bloggen eller helt generelt. Fordypning i arkitektur er bra, men jeg kan ikke si annet enn akkurat det. Ellers jobber jeg og har vondt i nakken, men det er de fleste allerede lei av å høre om. Det var vel aldri særlig interessant heller. Ellers er livet godt.

Ut på litteratur, aldri sur

2009-09-26T10:28:00.010+02:00

Jeg har vært i bursdagsselskap. Å, kjære bursdagsbarn, du vet jeg synes du er helt ekstraordinært fantastisk, men det synes jeg ikke litteraturkveldene på Blå er. Det er ikke sånn at jeg kunne ønske jeg ikke hadde vært der og hele greia hadde absolutt en viss underholdningsverdi - ærlig talt! Likevel: Gi meg heller en bunke med se og hør og en cola a', please!

Utdrag av høytlesningen til forfatter nr. 1 etter egen husk:
Jeg lå mellom lårene dine og kikket opp på den sorte busken (pause)
fargene på kroppen din er ikke oransje og gule (pause) slik man skulle tro, de er blå
slik som Edvard Munch malte dem.

Dette utdraget trenger virkelig ikke være lenger, for det var bare dette forfatteren sa, i ulike ordlag, i cirka 30 minutt, og alt sammen på en moderne variant av Ari Bensk. Alt sammen var bare porno og fargeteori! Hva gir du meg?

Forfatter nr 2 var enda verre, rett og slett fordi det ikke var mulig (for meg) å følge med på det hun leste. Det er visst vanskelig for meg å beskrive akkurat hvordan denne opplesningen foregikk også, men det var akkurat som om en person helt uten rytmesans forsøkte å slå henne rytmisk i brystet. Ikke hardt, men nok til at hun ble nødt til å snakke hakkete og med altfor stor variasjon i volum. Å gi et utdrag fra denne opplesningen blir vanskelig, men det startet med en dame som var gravid i Tromsø og kjente babyen sparke i magen, og det var forsåvidt fint nok, men det var det siste jeg fikk med meg før jeg mistet taket og hun fortsatte å hakke minst tjue minutter etterpå.

Da jeg sa til bursdagsbarnet at jeg likte debatten rus og diktning, var ikke det løgn. Den hadde innslag av flere ting jeg liker, både latesomikkeselvhøytidelig humor, godt brukte men ikke oppbrukte tema som ikke det er noe poeng og diskutere for annet enn fornøyelsens skyld og gamle Blindern-professorer. Helt frem til de begynte å snakke om en whisky som uttales Lafroyd selv om den ikke skrives sånn, som visstnok skulle være så fantastisk at både den ene og den andre og den bedre og den verre skribenten hadde skrevet både dikt og lengre fortellinger om den. Da ble alt for dumt og jeg bestemte meg for å skrive dette, som er min ode til cola zero, se og hør, kioskkrim og nesten også Margit Sandemo.

Nei, glem til hva og hvem. Jeg vil bare ha underholdning! Lavkultur er og kultur.

Madicken

2009-09-20T23:22:00.004+02:00

Idag så jeg en av mine favorittfilmer, Du är inte klok, Madicken skrevet av Astrid Lindgren, som forøvrig (selv om sammenligningsgrunnlaget er litt i overkant søkt) er en million millard ganger bedre enn Quentin. For den som ikke har sett filmen eller eventuelt ikke har sett den på noen år, vil jeg på det varmeste og dypeste anbefalle dette og fortelle at for den som måtte være heldig nok å ha tilgang til Høgskolen i Oslos læringssenters brede utvalg på dvd, så finnes den der.

Høydepunktet i filmen er når Alva som er husholderske hos den vakre og liberale familien Engström får lov til å være med på det årlige ballet hos borgermesteren og hans fru, sammen med hele familien. Det var ikke akkurat kotyme på slutten av 18- eller begynnelsen av 1900-tallet å ta med seg sine underordnede på ball og det gir borgermesterfruen tydelig uttrykk for ved å oppføre seg som det glupske, hespetreskete beistet hun er og sørger for at ingen av de kjekke uniformskledde mennene på ballet tør å by Alva opp til dans. Alva som er veldig vakker og god og fin og snill, blir mer trist og lei seg for hver time, og Madicken blir så lei seg for at Alva har det vondt at hun går ut og gråter på trappen utenfor.

På trappen sitter tilfeldigvis byens feier, som by the way Alva er forelsket i på tross av at han har fem barn og en kone. Feieren har vært på byen og vil bare kikke litt på festen gjennom vinduet før han drar hjem, og han forteller åpenhjertig Madicken at han har tatt seg noen pils på puben. Han synes det er trist at Alva som er så vakker ikke får danse.

Plutselig slår han døren til ballsalen opp og spankulerer inn, dekket med sot over hele kroppen. Han synger høyt Tralalalala etter kammerorkesterets musikk og går bort til Alva og spør om han kan få en dans. Hun kikker først på den ildsinte borgermesterfruen som desperat forsøker å få musikken til å stanse, før hun vender seg mot Hr. Engström (umulig å ikke bli litt forelsket i han når man ser denne filmen) som smiler og nikker bekreftende til at hun kan danse med feieren. Mens halvparten av ballsalen tømmes for de dumme og sjokkerte gjestene, danser Alva og feieren, og Hr. Engström sier til sin fru at hun må se godt på dette fordi hun aldri kommer til å få se noe vakrere igjen.

Ja, jeg gråt litt.

VALG 09

2009-09-14T22:57:00.003+02:00

Quentin Tarantino

2009-09-08T00:10:00.009+02:00

er en mann som lager film. Jeg er glad i å gå på kino, men har aldri visst særlig mye om filmene jeg har sett. Enten er de fantastiske, helt greie eller veldig kjedelige. Best liker jeg engelske kjærlighetsdrama som tar for seg 1800-tallets øvre middelklasses gleder og sorger i kjærlighetslivet. Skuespillet er det stort sett så som så med, men karakterene har ofte en intelligent og/eller humoristisk snert og er vanligvis uimotståelig vakre og sjarmerende, og er de det ikke har de garantert fantastiske accesorier, kjoler og hår. Så sitter de i stuene sine og prater pent med hverandre, går tur i en eller annen gedigen hage foran et slott eller rir på hestene sine. Hele tiden med frodig grønn natur og små britiske innsjøer som bakteppe. Jeg kan forstå at dette høres forbasket kjedelig ut og etter å ha lest det jeg nettopp har skrevet er jeg usikker på om jeg tør forsikre at det ikke er det.

Filmen jeg så ikveld var ikke en sånn. Ikke i det hele tatt. Det var en sånn film som jeg aldri kommer til å se igjen. Min skrekk- og voldstoleranse på film er nok uvanlig lav. Det aller verste av alt er når noen på filmen blir skadet og skriker i smerte eller når jeg er redd for at noen snart kommer til å gjøre det. I denne filmen var det stort sett blod, død og skriking hele veien. Ryktene sier at de fleste som går for å se den liker regissøren nettopp pga alt det som gjør at jeg kommer til å ligge våken i natt, men bortsett fra dette nøler jeg ikke med å si at jeg syntes filmen var uvanlig underholdene. Den hadde flere fine skuespillere, morsom dialog og var ganske spennende.

Man kan kanskje stusse på hvorfor en ung, engstelig kvinne velger å gå på kino for å se en film som ganske tydelig kan komme til å inneholde visse ubehagelige elementer. Svaret er: De høye terningkastene, interesse for historie og andre verdenskrig (litt søkt) og anbefaling fra nær familie som samtidig forsikret om at filmen hadde mindre voldsscener enn Braveheart . På det siste punktet kan i alle fall jeg forsikre om at min bror og jeg må ha sett to forskjellige utgaver av Braveheart. For selv om den filmen også inneholder noen ubehagelige scener, er de færre og mindre overrumplende direkte og smertefulle for min sarte sjel. Dagens film i lyd og bilde har gitt innsyn til et tosifret antall skalperte tyske soldaters lyserosa hjernemasse, og en tysk skuespillerinnes smerteskrik i det Brad Pitt velger å stikke fingeren noen centimeter inn i et kulehull i benet hennes. Jeg har sett Adolf Hitler bli skutt til det ugjenkjennelige, 350 tyskere bli brent inne i en kinosal og både hørt og sett en SS-toppmann få skjært et hakekors inn i pannen mens han hylte og blodet boblet ut av hodet hans.

I løpet av uken har jeg nok kommet meg igjen. Synd den gode underholdningen må smusses til med alt dette som jeg blir så dårlig av. Jeg får svakere filmvoldimunforsvar for vært år. Broren min synes jeg burde spilt mer voldspill på playstation mens jeg var ung og lett til sinns, da hadde jeg nok tålt mer idag, men ikke gjort er ikke gjort. Imorgen må jeg nok kikke meg gjennom Jane Austen collection på bare 5 timer pr film og prøve å glemme de ugloriøse bastardene, som sannsynligvis ikke den norske tittelen lyder. Natta har kommet og jeg vil forsøke å tenke på regnbuer, karameller og rosa sommerfugler de siste minuttene før jeg legger meg.

Entotredørsnart - Entreprenørskap

2009-08-31T19:10:00.014+02:00

Jada, jeg skal snart fylle denne sida med pur positivitet og glede, men først skal jeg rulle litt til i negativitetsgjørma. Før jeg begynner med det, vil jeg minne om at jeg er særdeles glad og fornøyd, trives på skolen og har gode venner. Mamma og pappa: Ingen av de andre elevene erter meg eller er slemme. Ane + entreprenørskap og markedsføring er bare ikke = helt sant.

Kanskje 1 dag får jeg en idé som stokker om på den virkeligheten jeg kjenner idag, en idé som gir meg en brennende trang til å skape og selge et fantastisk konsept eller produkt. Det å skulle finne på et slik produkt/konsept akkurat nå fordi det passer inn i studieløpet på lærerutdanningen, et produkt som skal være så fantastisk at det nesten selger seg selv, er ikke så morsomt. Foreløpig har min gruppe, bestående av høyst skarpe og oppfinnsomme studiner og meg, kommet med mange idéer. Etter forholdene er idéene gode, men vanskelige å tjene seg rik på, noe som er veldig viktig når man entreprenørerer, har jeg lært å skjønne. Vi er en gjeng kunst- og håndverkslærerstudenter og har i større eller mindre grad relativt dårlig økonomisk sans. Jeg i større, Anette og Silje i mindre, og Mathilde kanskje i minst. Likevel er ikke engang hun en tilnærmet god økonomom, slik jeg ser det. (Beklager hvis noen blir støtt av dette!)

Joda, vi som før eller siden ender opp som lærere skal og bør være klare for å lære nye ting, hele tiden. En god kunstpedagogstudent er åpen for forandringer og tør å kaste seg ut i det åpne uforutsigbare havet av spennende muligheter og metoder. Ingen tvil om det. Akkurat den der entreprenørgreia vil jeg nok likevel prøve å unngå når/hvis jeg kommer ut i skolen. Er det likevel ikke mulig å komme seg unna, skal jeg sette alle kluter til for å være en MEPEL(- Motiverende, Entreprenørfremmende, Positiv og Entusiastisk Lærer).

I denne perioden har vi foreløpig kommet opp med 1,5 ideer som har slått igjennom i så og si hele gruppa. Den første ideen var artig, men fantes ikke bærekraftig og ble slaktet i første møtet med min høyt elskede teamkoordinator, som jeg kanskje for første eller andre gang i min Høgskolehistorie faktisk var helt enig med. Den halve ideen er det ikke mye å si om foreløpig. Den er i utgangspunktet min, og noen ganger er jeg redd for at jeg er en manipulerende gærning som får igjennom det sprøytet jeg foreslår. Jeg har ventet hele helgen på slaktmail fra mr. Teamkoordinator. Det at jeg ikke får svar er ikke et varsel om entusiastisk tilbakemelding. Likevel vet man aldri etter to års hurra-tyranni med annenhver skjennepreken og bamsemomsutdeling. God entreprenørisering! Eller bare ha en fin høst.

PS.
Jeg vet at det er veldig viktig med entreprenørskap i skolen, fordi når oljen tar slutt om cirka 40 år har vi lite igjen å leve av her i Norge. Fisk og trær og kanskje en skog med noen bjørnebær. Jeg vet, jeg vet! Dessuten er de fleste lærerne på Høgskolen nydelige og veldig flinke.

Bortlovet

2009-08-23T20:27:00.006+02:00

Jeg lovte meg bort utenfor Garmo stavkirke på Maihaugen 22. august 2009. Nå har det gått 22 timer og jeg angrer foreløpig ikke, det er hva jeg kaller en god start.

Lars Olav er den beste mannen jeg vet om, så sjansen for at jeg rett og slett kan ende opp som en ganske lykkelig hustru er større enn noen gang. Dette er det fineste jeg har gjort og jeg anbefaller det gjerne videre, selv om bildet under kanskje ikke ser ut som noen god illustrasjon på akkurat det.

Dette er et ganske alvorlig valg, selv om jeg ikke er særlig god på å være alvorlig. Jeg har ikke tenkt til å forlove meg flere ganger enn denne ene nemlig. Akkurat nå har jeg bare sånne fine kikkepåringerogbrudekjolerogværekjempedumogveldigforelskaogglad dager, men hvis ikke Lars Olav plutselig viser seg å være massemorder og psykopat, skal vi nok klare å holde ut med hverandre på både de fine og de stygge dagene.

Bare fordi

2009-08-19T21:39:00.010+02:00

Klokka to smiler hele trynet, hodet ler og det rister i knea. Selv om jeg ikke er bygd for sånt, både løper og hopper jeg overalt!
Klokka ti over to er jeg så sinna at jeg har litt lyst til å knuse dyre ting, spytte og snakke med utestemme inne.

Jeg er sint fordi vi skal ha Gründercamp resten av denne uka. Jeg har bestemt meg en gang for alle for at folk kan skryte så mye de vil av gründerier og entreprenøritter, jeg skal uansett aldri slutte å avsky det. Om et kvarter har jeg bestemt at dette var en typisk tåpelig tanke som passer dårlig inn i hodet på en snart ferdigutdannet kunstpedagogstudent, men nå synes jeg tanken passer søren så bra og jeg skal holde vanvittig hardt fast i den de nærmeste 900 sekundene.

Jeg er sint fordi ingen er så smarte som meg. Alle mener feil ting.

Om bare et lite tusendelssekund innser jeg at dette var skikkelig dustete å skrive. For selv om det er sånn at jeg mener en masse ting og alltid er på parti med meg selv, så har det vist seg mang en gang at jeg har tatt feil. Det har vist seg gang på gang at mange er smarte og at jeg ikke fullt så ofte er mange.

Vaskemaskinen sluttet å virke idag. Det synes jeg er ganske poengløst. Den sier ikke pip - pip - pip når den er ferdig, med gode og snille mellomrom. Den sier PIPPIPPIPPIPPIP fort og sint mens det står OE der hvor det vanligvis står hvor lang tid det er igjen av vasken. Vaskemaskinen er visst utsatt for omssorgssvikt og jeg har forstått at vi foreldrene aldri tok oss bryet med å finne ut hva slags behov den egentlig hadde. Ikke en gang at den hadde et filter og ledninger som skulle tømmes og skylles har vi forstått. Hvitevarevern finnes det selvfølgelig ikke, på tross av 3 tette vannrør og et illeluktende filter som blant annet inneholdt 22 rustrøde kroner.

Der var de 900 sekundene gått.

Jeg er glad fordi Lånekassen endelig satte 17500 kroner inn på kontoen min idag klokken fire, sånn at jeg både kunne betale togbilletter, gjeld og husleie. Dessuten er jeg glad fordi.

Jeg er jo bare barnet

2009-08-13T15:48:00.008+02:00

Det er helt tomt. Jeg har begynt på 4 innholdsløse og kjedelige innlegg som ikke er morsomme å skrive og når de ikke en gang er det, unner jeg bare min verste fiende å lese dem, men jeg kjenner et press og forstår at jeg må skrive noe. På tirsdag begynner skolen og et halvt år med entreprenørskap står for tur. Akkurat nå tenker jeg at entreprenørskap er et forbasket vanskelig ord og hvem skulle tro ord kunne ha 3 R'er.

Selv om jeg vet sånn cirka hva jeg skal holde på med, må ikke det forveksles med at jeg kan forklare hva dette lange og ganske stygge ordet betyr. Cappelen Damms side Merkur 3 derrimot forklarer det gjerne, på en passe vanskelig og veldig kjedelig måte. Ikke les alt som kommer under her med kursiv skrift hvis du ikker er veldig interessert i å finne ut hva entreprenørskap (litt forenklet) omhandler.

* Entreprenørskap er å identifisere og evaluere muligheter
* Entreprenørskap er å initiere og styre en bedrift med et klart formål
* Entreprenørskap vil si å få en bedrift til raskt å fungere bedriftsøkonomisk
* Entreprenørskap vil si å akkumulere og håndtere kunnskap og teknologi
* Entreprenørskap er å mobilisere tilgjengelige ressurser, for eksempel
finansielle, menneskelige eller fysiske ressurser
* Entreprenørskap er å vurdere og avveie risiko og usikkerhet
* Entreprenørskap er å kunne tilføre innovative bidrag
* Entreprenørskap er å sette sammen grupper og team som skaper synergier

Oi, nå kjenner jeg det kribler i magen og jeg gleder meg så jeg blir helt svett. Den som kan gi meg en koselig og barnevennlig utgave av denne kursiverte teksten skal få et stort stykke marsipanbløtkake. Send gjerne med en kvikk forklaring på ordene initiere, akkumulere, innovative og synergier. Jeg lider av fremmedordfrykt, så ikke forsøk så mye som å nevne at et eneste av disse ordene er så enkle og ungdomsskolevennlige at jeg burde ha brukt dem i dagligtalen de siste 15 årene, da tyr jeg til never.

Det ryktes at dette er noe av det mest spennende og interessante vi skal gjøre i løpet av hele dette kunstpedagogiske studiet, altså burde jeg gledet meg som et barn til julekvelden. Som vanlig er det bare jeg som hiver meg uti ting med det jeg kaller en sprudlende negativitet. Slik blir alt bedre enn forventet.

De neste 50 årene kommer jeg vel til å kjempe for mer arbeid med entreprenørskap i grunnskolen. Det er visst veldig bra og lærerikt har jeg hørt. Jeg har til og med vært tilskuer til et entreprenørskapsprosjektfremlegg (et kjempelangt ord) på en skole jeg hadde praksis på og det var mye artig å se. Men frem til jeg kommer inn i dette, skal jeg være vanvittig negativ på en barnslig og dum måte.

Back in town

2009-08-01T22:32:00.011+02:00

Ferien er slutt og jeg har fire fridager og tolv arbeidsdager igjen før skolestart. Det var fantastisk å komme hjem til Oslo. Leiligheten som jeg ofte har hatt et litt anstrengt forhold til hadde fått forgyldte vegger og de skitne teppene i gangen var blitt røde løpere. I løpet av ferien hadde jeg glemt at vi endelig har fått taklampe i stua og da jeg så dens lune og litt underfundige lys måtte jeg tørke en tåre. Jeg har skrevet om våre mislykkede forsøk på å få belysning i stuen tidligere, og må få nevne at selv om vi endelig har fått en taklampe til å henge og lyse samtidig har vi endt ut med en litt orginal variant. Lars Olav reiste alene på Ikea, ringte meg når han var i lampeseksjonen og spurte om det var greit at han kjøpte en blå lampe i et fløyelsaktig stoff. Jeg var litt skeptisk men godkjente valget, det var tross alt det billigste alternativet og vi har jo sluttet å bruke penger på lamper. Da han var hjemme pakket han lampen ut og monterte den, og lys ble det! Den eneste haken ved min kjæres skjønne kjøp var at skjermen i bunn og grunn hørte til en stålampe. Det resulterer i en taklampe med et spenstig lys som treffer hele taket i en stor sirkel og lyser litt dårlig ned på oss som sitter i rommet. Jeg tror kanskje også vi sponser naboene over oss med gratis gulvvarme, men det er jo bare hyggelig. I hvertfall nå i sommermånedene. Akk ja, den kan i hvertfall ikke knuse, og ærlig talt har jeg ikke blitt så rent lite glad i den heller.

Nok om det.

Jeg elsker huset til Bestemor og hele det forbaskede Sørlandet høyere enn himmelen, men søndag 27. juli hadde jeg fått mer enn nok for i år selv om det var tre dager før planlagt avreise. Jeg er litt sær, ganske bortskjemt og veldig egosentrisk som de fleste andre, men det ser ut til at Lars Olav er den eneste som tåler å høre på sammenhengende og engasjert klaging eller monodiskusjon, over en lengre periode. Skulle det finnes flere er jeg redd de dessverre fort ville gått meg på nervene. Min far kan være en stor taler, men han er veldig dårlig på smalltalk og hverdagschatting. Etter for mange dager med regnvær og med mat og luking av blomsterbed som eneste motivasjon for å stå opp om morningen, kastet jeg sverdet og heiste det hvite flagget. Jeg trengte noen å prate med og selv om Janne kan være en engasjert og morsom samtalepartner ble hverdagen en kamp om å få reisefølget mitt til å spille en runde maxiyatzy i stedet for å "røkæ i en stol" som er en treig beskjeftigelse for en ikke-røyker. Jeg sparker litt hardt nå, men dere tåler det vel! Husk at jeg gjør det med glimt i øyet og en stor porsjon kjærlighet.

Nøddikt
Oslo er byen min, så skitten og ufin
En evig byggeplass, men uten kloakkstinkende Sørlandsdass
Byggningsarbeidernes titusen kraner og blide og værbitte =narkomaner
Ja, Oslo jeg elsker deg mere enn brus, som jeg sitter å drikker i "mitt" Oslohus

(fortsettelse på dikt følger forhåpentligvis ikke, men lover ingenting)

Jeg gleder meg til å begynne på skolen og det er vel sunt. Jeg savner nesten Odd. Nei, men jeg gleder meg til å drikke kaffe med Inga og Peter, prate skit med Anette og leke med klassen min. Ja, i år er det vel ikke stort flere i klassen enn de jeg nevnte nå, men Kunst og Håndverkslærerstudenter ruler, så det blir bra. Godnatt.

Fri

2009-07-02T16:47:00.007+02:00

Igår klarte jeg endelig å gjøre ordentlig Osloborger av meg. Når først alle disse kodene fra Skattetaten var på plass gikk det jo ganske lett. Skal man bytte bosted "manuelt" må man sende med kopi av pass eller førekort og svare på sånn cirka femti umulige spørsmål, som f.eks. hvilket nummer gaten du bor i har, og da snakker jeg ikke om husnummer. I tillegg må man jo ha tilgang på både frimerke, konvolutt og postkasse, og en gang i blant kan bare tanken på alt dette gi meg et snev av hjerteinfarkt. Når man bruker disse MinId-kodene er det bare fem-seks tastetrykk og vips så bor jeg offisielt 7 mil fra Jevnaker. Så får vi nå se om det gjør alt annerledes. Marianne sier at jeg må forberede meg på at det kan være fryktelig vankelig å få skattekort i denne byen. Det bor jo sånn cirka 100 ganger så mange her som i Jevnaker.

Nå tar jeg meg fri fra internett en stund. Begynner å bli lei av hele konseptet. Sånn bortsett fra når jeg skal endre adresse, søke om lån og stipend, betale regninger og bestille billetter. Nyttighetsverdien er jo der, men jeg bruker jo fort noen timer foran skjermen til helt unyttige ting også. I går kom jeg til det punktet at jeg ikke ante hva mer jeg skulle bruke verken nettet eller datamaskinen til. Det var ikke en gang noe som skjedde på facebook. Ingen nye fotoalbum eller gamle barndomsbekjente å smugkikke på. Ingen som hadde gifta seg eller fått flere kids.

I tre uker fremover skal jeg være på Sørlandet i det koseligste huset jeg vet og helt uten annen forbinnelse til omverdenen enn en avskrubar mobiltelefon. Synne kommer på besøk og vi skal bare gjøre fine ting hele tiden: Gå turer, bade, sole oss, grille, drikke vin, fiske strandkrabber, fiske og kjøre båt. Jeg gleder meg nok litt for mye til at det er helt sunt, som et lite barn gleder seg til julaften omtrent. Det er jo typisk at vi får regn fra første til siste dag, men jeg har heldigvis regnjakke.

God sommer!

Mer is

2009-06-27T20:52:00.003+02:00

Jeg vil legge til to ispinner i Anes iskart. Dette er mer sånne Synne og Marianne iser, tror jeg. Mer fløteissmak og litt mindre saft.

Smoothies er veldig god og har et kaloriinnhold på 123 kalorier. Mer enn isen jeg har skrevet om tidligere, men fremdeles ikke mye. Det er litt vanskelig med kombinasjonen pære og jordbær i fløteis, men den bør sjekkes ut.

Frutz prøver å ha en veldig frisk og sunn profil og skriver på Diplom-is sine hjemmesider at den innholder mellom 37 og 50% frukt, ikke er tilsatt sukker, har godt med fiber, ingen konserveringsmidler, osv.
Poenget mitt er at den er god og selvfølgelig at én ispinne bare har 86 kalorier.

Sykle - Sykele

2009-06-25T00:12:00.005+02:00

En varm og deilig 4. juli en gang på slutten av 90-tallet skulle jeg og Synne på sykkeltur langs vestsiden av norges 4 største innsjø, Randsfjorden. Vi hadde pakket med oss niste. Jeg husker at det var 3-kroners baguettene fra Rema 1000 med ost og salami og at Synne påpekte at det kanskje var vanligere å bruke ost og skinke, men at det likte ikke hun.

Jeg fikk låne sykkel av Synne, eller av moren og faren til Synne. Den var større enn hva jeg var vant med og jeg innbiller meg også at den var av den litt eldre og skranglete typen. Minne om sykkelen kan ha blitt farget noe mørkere på grunn av det som skulle komme til å skje.

Jeg var først ute av døra og ville vise hva jeg var god for. Jeg tenker litt at hvis hendelsen skulle filmatiseres, ville denne delen av den hatt Trond Viggo Torgersens Det er stilig som bakgrunnsmusikk. I hvertfall frem til jeg bremset og skrenset på grusveien, stupte på høyreside av sykkelstyret og landet med venstrearmen beskyttende mellom grus og ribbein.

Jeg gråt nok litt og husker at det var fryktelig vondt. Men vi gikk tilbake til huset, og fordi jeg sluttet å gråte når jeg fikk servert 3-kroners baguetten med ost og salami, var det ingen som trodde armen var ordentlig brukket. Da ville jeg ikke klart å spise, mente de. Jeg husker jeg tenkte "Hæ? Kan man ha det så vondt at man ikke orker å spise?" De glemte kanskje at det finnes så mange ulike måter å bli kvitt vondtene sine på: Hostesaft, Ibux, Rignes, karameller, Prins Mild eller 3-kroners baguetter med ost og salami.

Armen var brukket, sa i hvertfall legen. Det var i grunn ganske fint og spennende med gips og trøst. Men vondt og, selvfølgelig.

Når man faller av en hest, en sykkel eller detter ned fra et fly skal man visst skynde seg å ri, sykle og kjøre fly igjen, fordi man blir reddere for hver dag hvis man venter. Helt ulogisk, spør du meg. Min taktikk er å vente til du har glemt hvor vond armen var og hvor skummelt det var å falle, at man tør å prøve igjen.

Det har tatt ti-femten år, men idag syklet jeg 3 kilometer. Det var på asfalt, i oppover og nedover bakker og med biler som kjørte forbi. Det vil si: Hver gang jeg hørte en bil, kjørte jeg rett i grøfta eller tok en stikkvei til høyre eller venstre, stoppet, og kjørte ut igjen på veien når sjåføren sluttet å se dumt på meg eller kjørte videre. Litt slitsomt, men absolutt verdt det.

Andreas var med, og han blir sånn Andreas8årsomskalvisehvorflinkhanertilå syklefortisirklerogbråbremse, noe som gjør han til en litt dårlig sykkelkamerat for en sykkelskaddikkesykletpåtitilfemtenår-syklist. Hver gang han kjørte inn på en eller annen parkeringsplass for å vise ferdighetene sine, trodde jeg han tok av dit vi skulle og ble fryktelig irritert da jeg skjønte at jeg var blitt lurt.

Første sykkeltur - ok! Vondt i rompa som må vende seg til tynne og spisse sykkelseter igjen.

Ane på bane

2009-06-21T09:35:00.018+02:00

Poenget med alle typer transportmidler bortsett fra våre egne ben er at de skal gå fortere og være sterkere enn oss, dette skremmer meg til tider ikke så rent lite. Fly er håpløst. Ikke nok med at de beveger seg fryktelig raskt og sikkert har motorer på flere tusen hestekrefter, de beveger seg også flere hundre eller tusen meter over bakken (Vaklende tall skyldes mangel på fakta om fly på norske nettsøk, orka ikke begynne på engelsk). Tanken på å havne i en flyulykke og falle alle disse meterene BANG rett i bakken, er fy flate meg verdens ekleste tanke. For meg i hvertfall. Nok om fly, som ikke har noe med denne saken å gjøre.

Fordi de er nødvendige, har jeg lært meg å bli glad i noen kollektive transportmidler: Trikk, båt og t-bane. Jeg sliter fremdeles med både tog og buss, helt sikkert fordi disse som regel brukes på lange strekninger. Titimers bussturene til København hvor jeg forsøkte å få fem minutter søvn sittende i setet nærmest midtgangen med en Roskildehippi med blærekatarr, og altfor lange og varme turer på toget til Bergen med japanske turister stående på fanget mitt for å ta bilder av alt fra norske søledammer og fontener i Drammen til fossefall, er sannsynlige årsaker til at jeg ikke finner disse transportmidlene attraktive.

Jeg kommer aldri til poenget på denne måten. Poenget er at jeg har fått meg en hobby. Jeg liker t-banen ganske godt for tida og skal bruke de få fridagene jeg har frem til jeg reiser til Sørlandet på å sitte på banen. Basta bom. Det kan være så fint vær det bare vil være. Skal bare kjøre noen timer hver dag og får sikkert litt sol og fysisk aktivitet også, for de som skulle bekymre seg.

Penger

2009-06-17T18:17:00.007+02:00

Jeg jobber og jobber og tenker at jeg ikke kan si nei til ekstravaktene som plutselig har dukket opp ettersom jeg snart tar en lang og deilig sommerferie på Sørlandet. Det er mer enn litt demotiverende å vite at lønnen for disse juniarbeidsdagene tidligst kommer 27. juli og mest sannsynlig ikke før 27. august. Da har jeg jo fått stipend og lån, og burde strengt tatt ikke ha mer penger enn det. Nå er jeg lusefattig slik jeg har vært det hver eneste Junimåned i min snart ti år lange arbeidskarriere.

Noen mennesker disponerer penger som om det skulle være like enkelt som å plassere noen små ubetydelige klosser i 12 eller til og med 52 esker, like mange i hver ekse.
Det gjør ikke jeg. Det gjør litt vondt å ha kontanter tilgjengelig uten å bruke dem på noe. Jeg kan ikke ha 30 tusenlapper uten å komme på ting og tang for minst 60 tusen som jeg godt kunne tenke meg og kjøpe. Og hva bruker så Ane disse pengene på? Klær og sko? Nei, i grunn ikke. Jeg har tross alt for store føtter til å kjøpe noe annet en beksomstøvler og det er begrenset hvor mange par jeg trenger av det slaget. Skal jeg først være ærlig har jeg vel ikke akkurat sansen for å bli overeksponert for prøverom og ekspeditriser og -tører heller.

Jeg bruker pengene mine på nødvendige ting, men mest unødvendige ting som jeg bestemmer meg for at er litt nødvendig der og da. Jeg tror jeg har brukt så mye penger på dustehandling hos Nille, Tiern, Europris o.l. at jeg ville hatt råd til å kjøpe opp en av kjedene nå, dersom jeg hadde spart pengene i stedet.

Det kan være veldig praktisk å handle enkelte ting på disse butikkene. For eksempel handler jeg som er kunstpedagogstudent tegneblokkene mine der. Blokkene er både billige og kjekke og man kan velge mellom en 5-6 lekre forsideillustrasjoner. Noen ganger kjøper jeg også en 2pack Läcerol for en tier og jeg har også kjøpt en rød toalettbørste som slettes ikke var så gal.

Det som ikke er så lurt å handle der er for eksempel vaskemidler. De har ofte så stor embalasje at det ikke er plass til de noe sted og de lukter bestandig som en blanding av grønt og blått E-godteri fra Svinesund og kokt Zalo med en liten twist av urin. Andre mislykkede gang-på-gang kjøp fra disse butikkene er: Q-tips i kjempestore og billige esker der bomullen er så hard at du får arr av å fjerne sminke med dem eller hvor pinnene knekker før de har kommet i kontakt med huden. Minst 15 paraplyer til 29,90 som blir vrengt og knekt av den aller minste friske bris, lenge før det har begynt å regne. Blyanter som ikke setter strek på arket før du har stukket dem igjennom det. Barberhøvler som etterlater seg oppskårete, blodige legger som er akkurat like hårete som de var før du "barberte". Servietter som lukter så sterkt parfyme at du må holde deg for nesa for å få tørket deg rundt munnen, i tillegg oppdager du at området som er tørket har tatt til seg serviettfargen og nå er blått med grønne striper. Jeg kan nevne minst ti ting til, men det er grenser for hvor interessante disse kjøpene er.

Jeg mistenker billigkjedeshoppingen min for å være en slags personlighetsforstyrrelse. Ikke fordi det er så crazy å kjøpe billige ting på en billig butikk, men fordi jeg som regel synes det jeg kjøper er stygt, uinteressant og tullete, lenge før jeg har fått det inn i huset. Jeg kjenner en dame som bruker alle pengene hun får tak i på å kjøpe svært mange like gjenstander med litt ulik form og farge. Når hun kommer hjem hender det hun klipper disse gjenstandene i to eller kaster dem i søpla. Hun bor i omsorgsbolig for psykiskutviklinghemmede. Jeg jobber i en slik.